Relasjonen som virkelig kostet

Det var sent på kvelden. Mørket og stillheten hadde lagt seg. Jeg fant frem Bibelen og bladde opp i Markus 14. Det var ikke en hvilken som helst torsdagskveld - det var skjærtorsdag. Jeg ble trist langt inni meg der jeg satt og leste begynnelsen av påskeevangeliet. Jesus, som var og er full av bare godhet, måtte gjennomgå så umenneskelige smerter.

Det var vondt å tenke på at den Jesus som prater med meg gjennom dagene og gir meg det jeg trenger, har lidt så mye og blitt sviktet av sine nærmeste. Jeg så for meg Jesus i Getsemane, full av redsel.

Da kom det til meg at Jesus og jeg kunne ikke hatt den nære relasjonen som vi har uten lidelsen, korset og oppstandelsen.

Det evige livet starter allerede her

For meg har påskens budskap først og fremst vært at Jesus døde for mine synder, sto opp igjen og banet dermed vei til himmelen. Fokuset mitt har vært livet etter døden. På grunn av Jesu død og oppstandelse har vi som tror fått et evig liv sammen med Jesus!

Men det evige livet starter ikke når vi dør; Vi har det allerede. 

På grunn av det som skjedde i påsken, kan jeg prate med Jesus, tilbe Ham og kjenne Hans nærvær og omsorg til enhver tid. Dette ble så stort for meg. Selv kan jeg ikke se for meg et liv uten relasjonen jeg har med Jesus. Den betyr alt for meg. Gud var villig til å la sin Sønn lide, dø og oppstå igjen, for å kunne ha nær relasjon med oss her og nå - ikke bare i himmelen.

Tristheten jeg kjente på da jeg begynte å lese om Jesus i Getsemane, ble på en underlig måte snudd til enorm glede og begeistring. Jeg fikk en stor trang til å lovprise Jesus, og satte på lovsangsmusikk. Guds nærvær fylte rommet, og de neste timene fløy unna. Det var mektig! Under lovprisningen merket jeg at smertene i nakken avtok betraktelig - smerter jeg hadde vært plaget med i flere uker før påsken.

Det ble veldig stort for meg at midt i lovprisningen, som var et uttrykk for takknemlighet over påskebudskapet, møtte Jesus meg og tok smertene mine.