Gjemmestedet
"Tante Inger, skal vi leke gjemmeleken?" Niesa mi på tre år sto forventingsfull, og ansiktet lyste mot meg. Vi hadde såvidt rukket å gi hverandre gjensynsklem før spørsmålet kom opp. "Ja det kan vi godt," svarte jeg og strålte mot henne. Kroppsspråket hennes signaliserte stor fryd, og hun sprang mot sin faste gjemmeplass før jeg hadde rukket å begynne og telle. "Gi et lite pip!" Underveis i leken snek jeg meg inn på et rom vi vanligvis ikke brukte å gjemme oss på. Jeg satt der på gulvet sammenkrøllet under et teppe. Like utenfor rommet hørte jeg tantebarna sprang rundt og lette… Lenge... Det fascinerte meg at de ikke ga opp, at de ikke glemte meg og begynte på en ny lek uten meg. "Gi et lite pip!" ropte de. "PIP!" kom det med jevne mellomrom fra teppet. Til slutt kom nevøen min inn og fant meg. Vi lo hjertelig idet han løftet opp teppet, og han satte seg ned på fanget mitt. Det ble en herlig stillhet mellom oss. Jeg bare n
