Fra avisannonse til storfamilie

"Inger, vil du være med på en konferanse i Stavanger?" Søsteren min og mamma hadde sett en annonse i avisa at det skulle komme besøk fra USA til IMI-kirken. Jeg kjente nesten ingenting til hverken de som skulle komme fra USA eller IMI-kirken. Men siden både søsteren og moren min hadde tenkt å delta på konferansen, meldte også jeg meg på. Lite visste jeg at dette var starten på en ny vei i livet som Gud hadde for meg...

En menighet i frihet

Jeg likte meg utrolg godt på Åpen Himmel-konferansen. Det var noe helt spesielt ved denne menighetet. Folka her var så glade, så frie, så begeistret for Jesus. De brukte mye tid i lovsang og tilbedelse, og tjenester som forbønn og profetisk betjening var utolig bra organisert. Her fant sjelen virkelig ro.

Herlig lovsang under Åpen Himmel, september 2013

Helgene etter konferansen reiste jeg inn igjen til IMI for å være på deres gudstjenester. Jeg ville ha mer av det de hadde. Friheten i tilbedelsen var det som trakk meg mest. Her var det rom for å uttrykke sin hengivelse til Herren.

Spørsmålene som kom

Samtidig som jeg stortrivdes i IMI, dukket også spørsmålene opp i hodet mitt: Var det riktig av meg å være så mye i IMI når jeg tilhørte en annen menighet? Var tiden inne for noe nytt? Hva ville hjemmemenigheten si dersom jeg plutselig meldte meg ut?

I den menigheten jeg tilhørte var det færre og færre på min alder, og jeg deltok sjeldnere på møtene. Det var som om sjelen lengtet etter noe mer, uten at jeg visse helt hva - helt til jeg kom til IMI.

Det tydelige svaret

Mens disse spørsmålene kvernet i hodet mitt, satt jeg med Bibelen oppslått i Salmene. Stille sa jeg til Herren: "Gud, det er i IMI jeg ønsker å være. Men bare hvis Du også vil."

Jeg kikket ned i Bibelen som lå i fanget. Øynene festet seg på Salmene 35;18 - "Jeg vil prise Deg i stor forsamling, love Deg der hvor det er mye folk."

Det var akkurat dette jeg ville! Å være med i den frie tilbedelsen i denne store menigheten! Det var som å få skriften på veggen - eller rettere sagt i fanget. Wow! Jeg kjente virkelig at det var også Guds vilje at jeg skulle begynne i IMI.

Tvilen kom snikende igjen

Selv med dette tydelige svaret, kom tvilen over meg da jeg helga etter var på formiddagsgudstjeneste i IMI. Jeg satte meg langt bak, og kjente ingen. “Er det virkelig dette jeg skal, Gud? Hvordan i alle dager skal jeg bli kjent med folk i denne mengden her?”

Akkurat da kom det en veldig hyggelig mann og satte seg ned ved siden av meg. Vi fikk hilst og pratet litt sammen, og han ønsket meg hjertelig velkommen. Tenk at noen kom og satte seg ved meg like etter mitt hjertesukk til Gud. Billy, som han het, var som sendt fra Gud.

Etter gudstjenesten ble jeg med på åpent hus hos et ektepar, som begge jobbet i IMI-staben. Det var en veldig trivelig stund hvor jeg fikk pratet med flere, og fikk stiftet noen nye bekjentskap.

Bli-kjent middag

Kort tid etter, ble jeg invitert til ei trivelig dame i menigheten. IMI hadde en egen tjeneste hvor de inviterte nye hjem på middag. Det var en veldig hyggelig stund, og noen fra IMI-staben var også tilstede.

De lyttet med stor interesse på hva som hadde ført meg til IMI. Vi pratet også om hva jeg eventuelt kunne tenke meg å bidra med i menigheten. Jeg ytret ønske om forbønnstjeneste, og dermed ville de sette meg i kontakt med hun som ledet denne tjenesten.

Denne middagen ble et viktig steg på den veien jeg såvidt hadde begynt å gå.

Den endelige avgjørelsen

Jeg kom i kontakt med Anne som var forbønnsleder, og vi fikk en god samtale om forbønnstjenesten. Hun var veldig positiv til å ta meg inn i tjeneste, men ville gjerne vente til jeg hadde bestemt meg for å bli medlem i IMI. Man må helst være medlem for å være med i denne tjenesten.

Like etter denne samtalen ble jeg invitert på middag til Billy og kona Aud Inger. Etter at Billy hadde hilst på meg den formiddagsgudstjenesten, hadde han kjent Gud minne ham om at han skulle spørre om jeg ville være med på det forbønnsteamet han ledet. Vi fikk pratet sammen om tjenesten, og det kjentes utrolig godt å bli så varmt tatt imot. Jeg merket at flere av dem jeg pratet med i IMI så på meg gjennom Guds øyne. De så hvilke gaver og potensialer som lå i meg, uten å se på begreninger på grunn av min funksjonsnedsettelse.

Etter samtalen hos Billy og Aud Inger, var jeg ikke lenger i tvil. Med alle de klare tegnene som hadde fulgt meg de to siste månedene, var tiden inne for å bli en del av IMI.

Medlemskveld

Jeg ble med på medlemskveld hjemme hos pastor Elling. Alle vi som var nye fikk god informasjon om menigheten og om det å bli medlem. Det var helt fantastisk å få skrevet under medlemspapirene! Jeg fikk pratet med flere fra staben i tillegg til pastorparet, og de ønsket meg varmt velkommen til IMI.

Opptak i menigheten

Under årets takkegudstjeneste skulle nye medlemmer i IMI presenteres. Vi stilte oss opp på lang rekke foran scenen. Pastor Elling ville spørre noen tilfeldige av oss hvorfor vi hadde valgt å melde oss inn. Plutselig ga han mikrofonen til meg. Jeg ble veldig overrasket. Også jeg som var funksjonshemmet og hadde annerledes tale!!  Jeg var ikke vant med å bli løftet fram slik.

Jeg delte kort hvordan det startet, at jeg stortrivdes og ble godt tatt imot. Jeg delte også bibelverset Gud viste meg angående tilbedelse i stor forsamling. Jeg fikk jublende respons! Nå visste folk hvem jeg var, og etter dette ble det enda lettere å komme i kontakt.

Familien min var til stede, både foreldre og søsken. Det var en stor dag! Nå skulle jeg endelig få vokse videre i det jeg kjente Gud hadde lagt ned i meg.

Allerede på nyåret ble jeg med i Billy sitt forbønnsteam. Dette er det mest givende jeg har fått være med på.

Jeg er så utrolig takknemlig for all varmen jeg har blitt møtt med i IMI. IMI har blitt som en god storfamilie. Veien inn i denne familien har vært et tydelig tegn på Guds kjærlighet for meg.