Livets velsignelser

"Det er noe her som jeg virkelig ikke har fått taket på," tenkte jeg der jeg satt og lyttet til pastoren. Han fortalte litt fra en gang han hadde vært nedover Europa for å smugle bibler til mennesker som ikke hadde tilgang til Guds ord. Egentlig var historien en innledning eller et sidesprang til talen, men det gjorde virkelig noe med meg å høre hvilken risiko de tok, og hvor desperate forfulgte kristne var etter å lese Guds ord. En nedstøvet bibel Jeg tenkte på min egen bibel som for det meste bare lå og samlet støv. Selv fikk jeg liksom ikke helt til dette med bibellesing. Hver gang jeg satte for meg å komme gjennom ett av Paulus sine brev i Det nye testamentet, kom jeg kanskje halvveis før det skled helt ut. Da jeg hørte pastoren fortelle, ble det vekket en ny lengsel i meg etter å få mer tak på Guds ord, men jeg fikk ikke helt strukturen på det. Å bli bedre kjent Litt senere begynte jeg som deltidsstudent på Acta Bibelskole. Det hadde vært litt omveltninger i li

"I dag orker jeg ikke å bli med som forbeder," tenkte jeg i mitt stille sinn. Det var sommergudstjeneste, og dermed var det ikke noe fastsatt forbønnsteam. Når det ble invitert til forbønn under sommergudstjenestene, ble vi som vanligvis tilhørte et team, oppfordret til å være forbedere dersom vi var tilstede og hadde anledning. Jeg var inne i en periode hvor jeg sov veldig dårlig, og var utrolig trøtt. Der jeg satt i benkeraden denne gudstjenesten, begynte jeg å rettferdiggjøre for meg selv at jeg kunne med god samvittighet stå over forbønnstjenesten denne gangen. Jeg hadde vært på en del gudstjenester gjennom sommeren, og hadde stilt til tjeneste hver gang ellers. Nå ønsket jeg bare å være i lovsangen og tilbe Jesus. Jeg hadde ikke overskudd til mer. Under den første lovsangen etter at invitasjon til forbønn var blitt gitt, snudde jeg meg mot der forbønnen fant sted. Jeg ble overrasket over hvor lang kø det var. Det var utrolig mange som ønsket å bli bedt for. Jeg k

"Inger, står du fast ved det du så hengivent har sunget ut til Meg?" Spørsmålet Gud stilte meg satte virkelig tankeprosessene i gang. Selv var jeg i en kaotisk periode i livet. Jeg hadde fått beskjed om at jeg ikke ville få fast ansettelse likevel. Som midlertidig ansatt gjennom tre år var det veldig tøft å ikke lenger skulle gå på jobb, og daglig treffe kollegene jeg hadde blitt glad i. Med min funksjonsnedsettelse ville det heller ikke være lett å finne en ny jobb i samme bransje. Midt i denne dype fortvilelsen, opplevde jeg at Gud først og fremst var ute etter min tilbedelse. Ønsket om å være trofast tilbake Jeg begynte å tenke tilbake på forskjellige tekster i lovsanger jeg hadde sunget ut til Ham i full hengivelse når livet var lyst og lett. Da det ikke var noe offer å synge det ut. Det gikk opp for meg at jeg hadde egentlig gitt Gud en masse løfter gjennom lovsangene; Løfter som å alltid stole på Ham, at Han var nok for meg, at Jesus kunne ta alt som var mitt og

Det var helt fantastisk å være tilbake på Åpen Himmel Sommerfestival i Grimstad! Så og si hele IMI-familien, samt mange flere var samlet. Jeg storkoste meg. Uansett hvor jeg gikk var det noen å prate med, og masse hjertelige gjensynsgleder. Etter møtene var jeg med i tjeneste, hvor jeg fikk be for folk og dele profetiske ord. Det er så givende å se hvordan Gud berører den enkelte! Da jeg kom utenfor møtehallen etter det første kveldsmøtet, møtte jeg mange kjente og kjære. Det ble mange koselige drøser og mye latter. Jeg syntes det var utrolig kjekt å treffe så mange, og den ekstroverte siden av meg fikk virkelig utfolde seg. Dette ble en veldig god start på festivaluka, og jeg kjente jeg gledet meg stort til fortsettelsen.   Dama på stien Den andre kvelden gikk jeg også litt rundt på plassen etter møtet. Det var mange som satt i samtaler med hverandre, og jeg fikk ikke helt fred for å sette meg ned noen spesiell plass. Jeg skjønte ikke helt hvorfor. "Hva skal je

Hjertet mitt pumpet ekstra, og jeg ble litt rådvill. Jeg kikket rundt meg og lurte på hva folk ville tro om meg hvis jeg valgte å bare bli sittende da de inviterte fram til forbønn. Jeg var på en kvinnekonferanse i Frøyland og Orstad kirke, og under ett av kveldsmøtene ble det invitert frem til forbønn for dem som trengte helbredelse. Prosessen ved å ikke bli helbredet  "Hva gjør vi nå Gud," spurte jeg stille. Noen år tidligere hadde jeg spurt Gud om Han hadde tenkt å helbrede meg fra CP'en. Spørsmålet mitt hadde kommet i en periode hvor jeg var veldig opptatt av helbredelse, og hvor jeg ble veldig lei meg etter hver gang jeg hadde fått forbønn og det ikke skjedde noe. Jeg hadde hatt en forestilling om at alt hadde vært mye bedre om jeg bare hadde vært funksjonsfrisk. Midt i dette hadde jeg stilt det direkte spørsmålet til Gud. Etter en stund opplevde jeg et forunderlig og kjærlig svar; "Inger, Jeg ønsker å bruke deg slik du er." Etter det svaret hadde j

"Vær ikke bekymret for hva du skal spise," opplevde jeg Gud si til meg. Jeg hadde akkurat tatt ut en tallerken fra kjøleskapet med påsmurte brødskiver, og prøvde å tenke ut hvordan jeg skulle gjøre det med måltider gjennom dagen som lå foran. Min plan var å ta med brødskivene som matpakke i veska, for å ha en nødløsning utover dagen. Men jeg merket at Gud muligens hadde en annen plan. Bønn- og fasteuke Denne uka var det bønn og faste i IMI-kirken, hvor kapellet var åpent for å komme og søke Gud. Jeg hadde egentlig planlagt å komme senere på ettermiddagen, og være med på lovsangsamlingen på kvelden. Men denne dagen skulle det også være nattverd på formiddagen, noe jeg fikk veldig lyst å være med på. Jeg hadde fastet en dag tidligere den uka, og hadde virkelig ikke lyst å gjøre det igjen bare et par dager etterpå. Derfor ville jeg ta med meg litt nistemat til IMI, som jeg kunne spise ute i kantina når jeg ble sulten. Det var da jeg opplevde Gud minnet meg om bibelverset o

Det var en stor dag for meg. Jeg hadde spart den fineste kjolen jeg hadde med meg på turen. Dagen var kommet for å dra til Gordons Golgata, og se det som mest sannsynlig var Jesu grav. For meg var det nesten som 1. påskedag. Tidligere på Israelsturen hadde vi vært og besøkt gravkirken, en annen plass mange mener var stedet hvor Jesus ble gravlagt. Gravkirka var gigantisk, og det strømmet til folk fra forskjellige trosretninger. Kirka, og grava i kirka, var full av Jesus-ikoner og gråtende kvinner som kysset og tilba steinen som de mener Jesus lå på. Det var et åndelig kaos der inne, og sjelen min fant ikke ro. Planlagt alenetid med Jesus I det planlagte reiseprogrammet var det ikke lagt opp til besøk i Gordons Golgata, også kalt gravhagen. Men siden vi skulle ha to fridager i Jerusalem mot slutten av turen, ønsket jeg å tilbringe den ene fridagen i gravhagen. I forkant av Israelsturen hadde jeg sendt forespørsel om å få booket en guidet omvisning i gravhagen. Gordons Golgata dr

Det var helt overveldende. Responsen og lesertallet var langt over det jeg noen gang hadde våget å drømme om. I løpet av det første året jeg blogget hadde flere sendt melding til meg og delt hvordan de hadde opplevd seg møtt og sett av Gud gjennom innlegg jeg hadde publisert. Det var utrolig sterkt! Det var et stort steg utenfor komfortsonen å opprette en blogg hvor jeg skulle dele konkrete opplevelser jeg hadde med Gud. Samtidig kjente jeg at det var dette som lå på Guds hjerte, og gjennom profetiske ord og samtaler med Gud, laget jeg denne bloggen. Nedgangen Etter ett års tid begynte imidlertid lesertallet å synke drastisk. Responsen på Facebook var den samme, så ingen kunne se denne voldsomme nedgangen. Det var bare noe jeg og Gud kunne se… Jeg kjente det var tid for en evalueringssamtale med Gud. Var tiden inne for å slutte å blogge? Hadde Gud tenkt at bloggen bare skulle være for en kortere periode? "Gud, jeg vet ikke om Du ser det slik jeg ser det, men det vi

Jeg så utover Genesaretsjøen, og nøt øyeblikket. Tenk at jeg var på den stranda hvor Jesus viste seg for sine disipler etter oppstandelsen! Det var utrolig stort! Når logikken utfordres Det var noe ved denne hendelsen i Johannes evangelium kapittel 21 som lenge hadde forundret meg. Disiplene hadde vært ute på sjøen hele natten for å fiske, men hadde ikke fått noe fisk. Jesus sto da på stranden og spurte om de hadde fått noe å spise. Det hadde ikke gått opp for disiplene enda at det var den oppstandne Jesus som pratet med dem. Da de svarte nei, sa Jesus at de skulle kaste garnet på høyre siden av båten. Mens jeg satt der på stranda, stoppet jeg litt opp ved oppfordringen Jesus ga sine disipler. "Hvorfor sa Du det, Jesus? Å kaste garnet på andre siden gir jo ingen mening." Jeg tenkte videre at det hadde vært lettere å handle på Hans ord om Han hadde sagt: "Prøv en gang til lenger ute." Det hadde liksom gitt litt mer mening. Som erfarne fiskere som de var,