Livets velsignelser

Julemusikken fylte leiligheten, og jeg var igang med å sette fram julepynt i stua. Inni noe inntullet papir fant jeg figurene som alltid må få sin plass; figurer av Jesusbarnet, Maria, Josef og de tre vise menn. Disse figurene hadde tilhørt ei venninne av meg, og foreldrene ønsket at jeg skulle arve dem etter henne. I år kjente jeg at jeg skulle plassere figurene en annen plass enn der jeg pleide å ha dem. Jeg tok dem med til tv-benken. Der skulle de stå. For seg selv - akkurat som jeg skulle ha større fokus på dem uten mye annet rundt. Jeg satte meg på gulvet foran tv-benken, og begynte å stille dem opp. Plutselig ble jeg helt oppslukt av de vise menn. De hadde flotte kapper på seg, og så velstående ut. "Her har vi geniene, hjernen på laget," tenkte jeg mens jeg så på dem. Rom for alle Tidligere år har jeg vært veldig fascinert av gjeterguttene som kom for å se Jesubarnet - hvordan de som hadde lavest rang i samfunnet fikk være blant de første som fikk se verd

Idet han kom inn på bussen, kunne jeg merke at det var noe helt spesielt ved denne mannen. Hele han strålte, akkurat som han hadde sett noe helt fantastisk. "Wow, han har sett Jesus," tenkte jeg. Han presenterte seg for oss på bussen, og fortalte at det var Guds mirakel at han skulle få være guide på vår buss. Opprinnelig skulle vi hatt en annen guide denne dagen som ikke var kristen, men det hadde skjedd noen misforståelser slik at vi fikk denne palstinske kristne guiden istedenfor. Det var noe ved denne mannen som gjorde sterkt inntrykk på meg. Denne begeistringen for Jesus var helt spesiell. Vi var på gruppetur i Israel, og skulle til Betlehem for å besøke fødselskirka. Til vanlig hadde vi en svensk jøde som guidet oss, men hun hadde ikke forsikring som dekket besøk i Betlehem. Denne byen er et palestinsk kontrollert område, og det kan være farlig for jøder å oppholde seg der. Dermed skulle vi få en egen palestinsk guide som vi plukket opp på veien til Betlehem. De

"Har du ikke noe mer spesifikt du drømmer om for turen? Hva er det du har virkelig lyst til å oppleve?" Jeg prøvde å tenke gjennom hva jeg gledet meg mest til til Israelsturen. Det var veldig vanskelig å komme med noe helt konkret når folk spurte meg hva jeg så mest frem til. Svaret jeg hadde gitt tidligere var det å få være i Jerusalem. Gjennom bibelstudie hadde jeg sett hvor mye Bibelen peker på Jerusalem. Både av historiske ting, og ting som skal skje i fremtiden. I følge reiseprogrammet skulle vi være en hel uke i Jerusalem, så det var noe jeg uansett ville oppleve. Det var mens jeg satt på sengekanten på rommet mitt og var klar til å legge meg, at jeg følte Jesus prøvde å få meg til å drømme mer spesifikt i forhold til turen. Det var som om Jesus ønsket å vekke barnet i meg, og at jeg skulle si det aller første jeg tenkte på. Å være seg selv fullt ut Jeg tenkte meg litt om, og smilte lurt til Ham idet jeg svarte: "Du har jo skapt meg litt leken og sprø, så d

Det nærmet seg Israelstur, og jeg kjente det beveget seg noe på dypet i meg. Bare tanken på at jeg nå skulle få se de stedene hvor Jesus vandret, gjorde meg rørt til tårer. En troens handling Jeg hadde aldri før gjort et slikt stort og tydelig steg i tro. Hvis jeg ikke hadde opplevd Gud så konkret som det jeg har gjort gjennom livet, og hvis jeg ikke hadde hørt Jesus prate med meg gjennom dagene som det jeg gjør, hadde ikke jeg kommet på å reise til Israel. Men jo mer jeg har blitt kjent med Jesus og brukt tid i Guds Ord, dess mer har jeg fått lyst til å se stedene hvor Jesus vandret. "Jesus, jeg reiser kun fordi jeg har opplevd at Du lever i dag. Denne reisen blir en respons på alt Du har talt til meg og hjulpet meg med gjennom livet," sa jeg til Ham. Drømmen som ble virkelig Det var rart hvordan det plutselig la seg til rette for en tur i Bibelens land. Jeg trodde det bare ville forbli med drømmen, men i vår åpnet Gud en dør; Jeg hadde falt til ro med at jeg skull

"Inger, du må jo feire stort," sa hun. Klokka var 6 om morgenen, og jeg hadde egentlig ikke våknet selv om jeg hadde kommet meg ut på badet. Nattevakten hadde kommet for å hjelpe meg, og av en eller annen grunn kom hun til å tenke på at jeg skulle bli 30 samme året. Det hun ikke visste var at idet hun oppfordret til stor feiring, vekket hun en stor drøm inni meg som jeg hadde forsøkt å begrave. Jeg ga et svada svar, men inni meg begynte ting å skje. Ett år i forveien hadde jeg nemlig begynt å drømme om å samle familie, venner fra hjemtraktene og venner fra IMI i anledning 30-årsdagen. Jeg ønsket å samle masse folk som jeg var glad i, som et uttrykk for takknemlighet for hva de betydde i livet mitt. Siden IMI-kirken var blitt mitt nye åndelige hjem, drømte jeg om at festen ble arrangert der, slik at alle mine kjære kunne se hvor jeg holdt til. Drømmen ble skrinlagt Men tiden etter at denne drømmen hadde begynt å spinne, ble veldig utfordrende. Flere relasjoner endret s

Jeg hadde akkurat våknet, og lå og surfet på mobilen. Etter litt scrolling på sosiale medier, kom jeg over ei som hadde lagt ut at barnet hennes var innlagt på sykehuset. Jeg holdt på å føre meg inn i rekken med kommentarer som ønsket god bedring til barnet, og så la dagen gå sin vante gang. Men idet jeg skulle til å kommentere, opplevde jeg Jesus dele hva som lå på Hans hjerte; "Inger, denne moren er egentlig veldig sliten, og trenger en oppmuntring selv. Vil du reise inn og gi henne en blomst fra Meg?" Jeg fikk enorm medlidenhet for denne moren.  Å se folk slik Gud ser Jeg var selv i en prosess der jeg ønsket å vokse i det profetiske. Når jeg leste forskjellige bøker om dette temaet, kunne alt kokes ned til én ting: å lytte seg inn til Guds hjerte, og se folk rundt seg gjennom Guds øyne - og ikke gjennom egne tanker og fordommer. Jeg merket hvordan Gud jobbet med hjertet mitt i forhold til hvordan jeg så dem rundt meg. Hvis jeg skulle lytte til Gud om ord til andr

Jeg var på mitt siste år på Universitetet. Høsten bar preg av at vi nå skulle søke jobb. Flere i klassen ble oppringt i timene, og gikk ut på gangen for å avtale tidspunkt for jobbintervju. Når de trofaste medstudentene ikke dukket opp til timen, konkluderte jeg med at de sikkert var på et eller annet intervju. Fortvilelsen skyllet mer og mer over meg. Selv ble jeg aldri kalt inn til intervju, og bedriftsbesøk ble jeg nesten psykisk syk av. Noen bedrifter vi besøkte garanterte intervjuinnkallelse til de av oss som søkte, men selv hørte jeg ingen ting. Da jeg sendte mail og etterspurte, fikk jeg ubegrunnet avvisning. Til slutt var jeg helt knust. Følelsen av at ingen ville ha med meg var ille. Jeg hadde lenge hatt et håp om at noen ble nysgjerrige på meg, på tross av funksjonshemmingen, etter å ha sett karakterene fra studiene. Men det var ikke napp noe sted. Motivasjonen for å studere dette siste året dalte. Hvorfor skulle jeg bruke krefter på å studere når ingen brydde seg likevel

"Jesus har skrevet et navn i sitt hjerte for hver og en av oss, som beskriver Hans kall over hver enkelt." Det var noe i meg som vekket interesse. Gjesteforeleseren ved Acta Bibelskole var innom mange forskjellige emner, men dette med navn var noe nytt helt for meg. Foreleseren refererte til flere personer i Bibelen som fikk nye navn av Gud etter spesielle møter med Ham. I 1. Mosebok kan vi lese at Gud ga Abram navnet Abraham da Gud inngikk pakt med ham at Gud ville gjøre Abrahams ætt overmåte tallrik. Abraham betyr far til mange. Dette ble Herrens kall over Abrahams liv. Abrahams sønnesønn, Jakob, fikk navnet Israel. I en åpenbaring fra Gud, sa Gud at han skulle få navnet Israel. Det land som Gud ga til Abraham og til Isak, ville Han nå gi til Israel, og til hans slekt ville Gud gi dette landet. (1.Mos 35;10-12). Andre personer i Bibelen fikk fra Gud hva de skulle kalle barnet sitt. Sakarias f.eks. fikk budskap at han skulle få en sønn som skulle hete Johannes. Dette

Jeg lå våken i senga, og det var stille i huset. Når det er første natt en annen plass, blir det fort litt tid til å fundere. Jeg tenkte på den fantastiske dagen som nå var ved veis ende. Vi var en liten gjeng som hadde reist for å besøke en menighet, og for å bidra på møtene. Det var sterkt å se hvordan folk ble berørt av Gud, både gjennom profetiske ord, vitnesbyrd, tale og helbredelser. Likevel var det noe annet som opptok tankene mine mest denne natta. Etter møtet samme kveld hadde vi reist til det stedet hvor vi skulle overnatte. Det var hjemme hos ei kjempetrivelig eldre dame. Hun hadde disket opp med en herlig kveldsmat, og vi hadde en veldig fin stund rundt bordet. Praten gikk lett, og latteren satt løst. Samtidig var det noe som jeg la merke til i mitt stille sinn. Denne dama refererte med jevne mellomrom til mannen sin da hun fortalte ting. Hun hadde en slik fin og kjærlig måte å snakke om mannen sin på. Først trodde jeg han også var i huset, og snart ville komme og sette

Det var sent på kvelden. Mørket og stillheten hadde lagt seg. Jeg fant frem Bibelen og bladde opp i Markus 14. Det var ikke en hvilken som helst torsdagskveld - det var skjærtorsdag. Jeg ble trist langt inni meg der jeg satt og leste begynnelsen av påskeevangeliet. Jesus, som var og er full av bare godhet, måtte gjennomgå så umenneskelige smerter. Det var vondt å tenke på at den Jesus som prater med meg gjennom dagene og gir meg det jeg trenger, har lidt så mye og blitt sviktet av sine nærmeste. Jeg så for meg Jesus i Getsemane, full av redsel. Da kom det til meg at Jesus og jeg kunne ikke hatt den nære relasjonen som vi har uten lidelsen, korset og oppstandelsen. Det evige livet starter allerede her For meg har påskens budskap først og fremst vært at Jesus døde for mine synder, sto opp igjen og banet dermed vei til himmelen. Fokuset mitt har vært livet etter døden. På grunn av Jesu død og oppstandelse har vi som tror fått et evig liv sammen med Jesus! Men det evige livet

Jeg var utrolig sliten, og merket at jeg hadde en grunnleggende negativ holdning. Til slutt kunne tårene komme lett når jeg var for meg selv. "Gud, hva er galt med meg?" spurte jeg oppgitt. Jeg skjønte at nå var jeg så nedfor at det var noe i meg som ikke var på plass. Men hva var det som ikke var på plass? Tappet kjærlighetstank Midt oppi dette hadde jeg sterke opplevelser med Gud. Gud brukte meg veldig mye til å gi ut ord til enkeltmennesker, som gjorde at de fikk sterke møter med Guds kjærlighet og omsorg. Jeg skjønte at de triste følelsene jeg hadde ikke var noe til hinder for Gud og Hans nærhet. Etterhvert begynte Gud å vise meg noe av årsaken til at jeg følte meg så tom; "Kjærlighetstanken din har blitt tappet litt etter litt, uten at den har blitt fylt skikkelig opp igjen." Det gikk et lys opp for meg, selv om det var vondt å se hvordan kjærlighetstanken var blitt tappet. Idet jeg skulle til å legge meg for kvelden, opplevde jeg Gud spørre: «Hva kunne d