Overgivelsen

Jeg var på mitt siste år på Universitetet. Høsten bar preg av at vi nå skulle søke jobb. Flere i klassen ble oppringt i timene, og gikk ut på gangen for å avtale tidspunkt for jobbintervju. Når de trofaste medstudentene ikke dukket opp til timen, konkluderte jeg med at de sikkert var på et eller annet intervju.

Fortvilelsen skyllet mer og mer over meg. Selv ble jeg aldri kalt inn til intervju, og bedriftsbesøk ble jeg nesten psykisk syk av. Noen bedrifter vi besøkte garanterte intervjuinnkallelse til de av oss som søkte, men selv hørte jeg ingen ting. Da jeg sendte mail og etterspurte, fikk jeg ubegrunnet avvisning. Til slutt var jeg helt knust. Følelsen av at ingen ville ha med meg var ille. Jeg hadde lenge hatt et håp om at noen ble nysgjerrige på meg, på tross av funksjonshemmingen, etter å ha sett karakterene fra studiene. Men det var ikke napp noe sted.

Motivasjonen for å studere dette siste året dalte. Hvorfor skulle jeg bruke krefter på å studere når ingen brydde seg likevel? Det ble en heftig høst, og jeg begynte å få helsemessige plager som følge av påkjenningene.

Gjennom beskjæring får Gud større plass

Utenom studiene var jeg med i ungdomsarbeid i menigheten jeg tilhørte da. Dette tappet mer enn det ga. Det å være med i et menighetsarbeid uten å være helt konnektet med hva som er Guds vilje, plan og ledelse, er utrolig slitsomt i lengden. Samtidig var dette det lille jeg hadde utenom studiene. Her hadde jeg hvertfall et jevnlig treffpunkt med kjente fra menigheten.

Utpå høsten opplevde jeg at Gud ba meg si fra meg vervet i ungdomsarbeidet. Jeg var fortvilet. "Hva vil du jeg skal gjøre da, Gud? Bare sitte hjemme og studere? Jeg får jo ikke jobb en gang!!" Likevel sa jeg fra meg vervet, uten å skjønne hvorfor - den gangen.

Jeg fikk mye mer tid for meg selv, og jeg begynte å høre mer og mer på lovsang. Det skjedde noe med hjertet mitt og fokuset mitt når jeg tilbrakte mye tid i tilbedelse. Min tilbedelse til Gud gjorde at Han fikk større spillerom i livet mitt.

Guds bekreftelse i posten

Etter en liten stund fikk jeg et uventet kort i posten. På fremsiden sto det: For ingen ting er umulig for Gud. Før jeg fikk snudd og lest hvem det var fra, strømmet tårene. Det ble et så mektig tegn på at Gud virkelig så meg, og Hans allmakt. Kortet var fra ei venninne som bodde lengre vekke, og som ikke ante hvilke kamper jeg sto i. Hun ble minnet om at hun skulle skrive et kort til meg, og skrev blant annet om viktigheten med å være villig og lydig mot Gud. At Gud vil velsigne stort de små stegene vi våger å ta i tro.

Jeg brast i gråt. Alle følelser jeg hadde båret på denne tunge høsten, vellet opp. Jeg innså hvordan jeg hadde kjempet i egen kraft, og ikke lenet meg på Gud i jobbsøkerprosessen. Likevel møtte Gud meg med kjærlighet og omsorg. Fra den dagen la jeg hele jobbprosessen i Guds hender, og lovet å ikke streve selv, men å bare søke på de jobber jeg kjente Guds fred for.

Ting begynte å skje

Å søke jobber ble ikke lenger en tung byrde. Jeg søkte med jevne mellomrom, men ba stadig over det. Og det var da jeg virkelig skjønte kraften i å legge alt i Guds hender. Det gikk ikke lenge etter min fulle overgivelse til Gud, før jeg ble kalt inn til flere jobbintervju! Ja, til og med et annengangsintervju! De var fortsatt interessert i meg, selv om de hadde møtt meg og sett min funksjonsnedsettelse! Selv om det ikke ble jobb da, ble dette et stort håndtrykk fra Gud.

Utpå våren fikk jeg tilbud om praksisplass i et regnskapsfirma. Etter et halvt år med praksis, ble jeg midlertidig ansatt der. Det var en enorm seier! Opplevelsen av å ha en jobb å gå til, og fungere i et kollegiale gjorde veldig mye med selvtilliten. Jeg fikk være i den jobben i tre år.

Selv om jeg ikke fikk fast jobb etter de tre årene, hadde jeg fått en dyp erfaring at Gud hadde hele kontrollen, og at Han ga meg det Han så jeg trengte.

Men ting begynte ikke å skje før jeg overga hele meg og alt mitt strev til Gud...