Livets velsignelser

"Er det noen her som ønsker at Gud skal overraske dem i uka som kommer?" Dette var et artig spørsmål fra pastoren. Selv hadde jeg aldri kommet på å spørre Gud om Han kunne overraske meg. Jeg var egentlig ganske glad i overraskelser, så jeg rakk opp hånda. Vi var flere som rakk opp hånda den gudstjenesten, og pastoren ba en bønn over oss før han begynte på talen. Guds kjærlighet gjennom overraskelser Dagen etter fikk jeg et større beløp på konto! Helt uventet! Også rett før jeg skulle betale for en tur jeg hadde meldt meg på. Gud kunne virkelig overraske. Jeg ble veldig fascinert over hvordan Gud igjen åpenbarte ei ny side ved seg. Gud svarer oss ut fra vår personlighet. Han så at jeg ønsket meg en overraskelse, og Han brydde seg om å svare på det. Mange av oss liker å planlegge overraskelser for hverandre, om det er i form av gave, opplevelser eller annen  oppmerksomhet. Ekstra kjekt er det når vi vet det vil falle i god jord. Overraskelse er for mange en måte å vise

Jeg satt i klasserommet og slet med å ikke bryte sammen. Noe hadde begynt å røre seg i et dyp langt inni meg. En stor smerte var på vei opp fra dette dypet, noe jeg overhode ikke var forberedt på.  Oppgaven vi hadde fått denne timen på bibelskolen var å skrive om troshistorien vår, som vi så skulle dele i cellegruppene. Siden jeg gikk deltid, deltok jeg ikke i noe cellegruppe under bibelskolens regi. Dermed hadde jeg egentlig ikke tenkt å ta denne oppgaven på alvor. Det var jo ingen jeg skulle dele den med. "Du kan dele den med Maria," hvisket Gud til meg med sin milde stemme. Jeg hadde hatt flere gode samtaler med Maria i menigheten, og idèen om å dele historien med henne ga meg motivasjonen som skulle til for å begynne og skrive. Mørket som kom opp i lyset Jeg tenkte at troshistorien min kom til å bli en solskinnshistorie siden jeg har vokst opp i et kristent hjem, og alltid har trodd på Gud. Men da jeg var igang med å skrive, viste det seg å skye mer og mer til. Da j

"Tante Inger, skal vi leke gjemmeleken?" Niesa mi på tre år sto forventingsfull, og ansiktet lyste mot meg. Vi hadde såvidt rukket å gi hverandre gjensynsklem før spørsmålet kom opp. "Ja det kan vi godt," svarte jeg og strålte mot henne. Kroppsspråket hennes signaliserte stor fryd, og hun sprang mot sin faste gjemmeplass før jeg hadde rukket å begynne og telle. "Gi et lite pip!" Underveis i leken snek jeg meg inn på et rom vi vanligvis ikke brukte å gjemme oss på. Jeg satt der på gulvet sammenkrøllet under et teppe. Like utenfor rommet hørte jeg tantebarna sprang rundt og lette… Lenge... Det fascinerte meg at de ikke ga opp, at de ikke glemte meg og begynte på en ny lek uten meg. "Gi et lite pip!" ropte de. "PIP!" kom det med jevne mellomrom fra teppet. Til slutt kom nevøen min inn og fant meg. Vi lo hjertelig idet han løftet opp teppet, og han satte seg ned på fanget mitt. Det ble en herlig stillhet mellom oss. Jeg bare n

"Inger, vil du være med på en konferanse i Stavanger?" Søsteren min og mamma hadde sett en annonse i avisa at det skulle komme besøk fra USA til IMI-kirken. Jeg kjente nesten ingenting til hverken de som skulle komme fra USA eller IMI-kirken. Men siden både søsteren og moren min hadde tenkt å delta på konferansen, meldte også jeg meg på. Lite visste jeg at dette var starten på en ny vei i livet som Gud hadde for meg...

Jeg satte meg på gulvet mens lovsangen fylte rommet. Vi var mange samlet til bønn og lovsangskveld i IMI-kirken. Det var en herlig lovsangsstund. Jeg glemte etterhvert tid og rom, da Guds Ånd kom sterkt over meg. Der jeg satt med lukkede øyne, kunne jeg etterhvert se meg selv danse med Jesus hjemme i min egen stue. Det var en rolig dans hvor Jesus styrte takten. Selv hadde jeg en del spørsmål til Jesus, men da jeg så inn i øynene Hans, ble spørsmålene ikke så viktige. Jeg ble stille i dansen, og bare så på Jesus. Hele Hans ansikt lyste: "Bare slapp av Inger. Jeg ser hva du tenker, men Jeg har full kontroll. Jeg har framtid for deg. Bare følg takten Min, og la Meg lede dansen." Det var en fantastisk stund! Det vennlige, fornøyde, trygge, fredfulle blikket til Jesus har siden fulgt meg. Ved å se Hans ansikt, blir sjelen stille. Da lovsangen gikk mot slutten, var det anledning til å dele med hverandre det vi hadde blitt minnet om under lovsangen. Bildet jeg hadde fått, v

Jo mer jeg fokuserte på Guds velsignelser i livet, jo mer oppdaget jeg hvor nær Gud var i alle ting. Ved å feste blikket på Jesus gjennom alt, fikk jeg større perspektiv i situasjoner jeg sto i. Jeg har over tid fått flere oppmuntringer og profetier om å formidle gjennom skriving. Nå har jeg kjent en lyst til å skrive ned mine opplevelser med Gud. Tenk om det kunne bli til oppmuntring i andres liv også, en inspirasjon til hvordan relasjon med Gud kan se ut.