Gjemmestedet

"Tante Inger, skal vi leke gjemmeleken?" Niesa mi på tre år sto forventingsfull, og ansiktet lyste mot meg. Vi hadde såvidt rukket å gi hverandre gjensynsklem før spørsmålet kom opp. "Ja det kan vi godt," svarte jeg og strålte mot henne. Kroppsspråket hennes signaliserte stor fryd, og hun sprang mot sin faste gjemmeplass før jeg hadde rukket å begynne og telle.

"Gi et lite pip!"

Underveis i leken snek jeg meg inn på et rom vi vanligvis ikke brukte å gjemme oss på. Jeg satt der på gulvet sammenkrøllet under et teppe. Like utenfor rommet hørte jeg tantebarna sprang rundt og lette… Lenge... Det fascinerte meg at de ikke ga opp, at de ikke glemte meg og begynte på en ny lek uten meg.

"Gi et lite pip!" ropte de. "PIP!" kom det med jevne mellomrom fra teppet.

Til slutt kom nevøen min inn og fant meg. Vi lo hjertelig idet han løftet opp teppet, og han satte seg ned på fanget mitt. Det ble en herlig stillhet mellom oss. Jeg bare nøt at han ville sitte på fanget mitt, og han nøt at jeg holdt rundt ham. "Du er go'gutten min," sa jeg til ham før vi reiste oss opp for å fortsette leken.

Det er helt fantastisk å se hvordan tantebarna fryder seg når jeg ønsker å ta del i deres lek. Det som virkelig varmer tantehjertet er alle de gangene de roper navnet mitt. Når de av eget initiativ ønsker å være sammen med meg, eller har noe de vil fortelle eller vise meg.

Når vi søker Gud, skal vi finne Ham

Når det betyr så mye for meg når tantebarna henvender seg, hvor mye mer må det bety for Gud at vi henvender oss til Ham? Om det er smått eller stort.

Av og til kan man spørre seg; "Hvor er Du Gud? Kan Du i det minste gi et lite tegn? Et lite pip?"

Tantebarna ga ikke opp letingen. De var såpass trygge på at jeg fortsatt var der i huset en plass, at jeg ikke plutselig hadde meldt meg ut av leken og forlatt stedet. På samme måte er Gud nær i alle situasjoner, uansett om vi føler at Han er nær eller fjern. Gud viser stadig nye sider ved seg, og det kan være at vi av og til må se litt utforbi de vante boksene vi lett kan putte Gud inn i.

Nevøen min fant meg på en ny plass. Hadde han funnet meg på en plass han var vant til, hadde han kanskje sagt: "Fant deg! Din tur å telle," for så å springe videre og gjemme seg. Men nå, når han hadde brukt tid på å søke etter meg, tok han seg også tid til å sitte litt på fanget mitt da han endelig fant meg.

Dette ble en tankevekker for meg. Blir jeg så vant til tanken om at Gud alltid er nær, at jeg glemmer å stadig søke Ham? For når jeg søker Ham, har Han ofte noe nytt å åpenbare for meg. Det er oftest etter tid i bønn, lovsang og bibellesing at jeg lettere hører Hans stemme. Det er da jeg gir meg selv mer tid og rom til å sitte på Guds fang og høre Han hviske i øret hvilke tanker Han har om meg.