Livets velsignelser

Jeg merket at jeg stadig gikk på halvfullt batteri. Eller kanskje halvtomt... Det var som jeg aldri fikk ladet det helt opp. Etter å ha sukket ut til Gud om ting jeg kjente var litt tøft, ba jeg stille til Ham; "Gud, la meg få se Din herlighet." Alt jeg kjente på, ble kokt ned til dette ene behovet. Ofte når jeg ber for andre, ber jeg om at de skal få se Hans herlighet, uten å vite hvordan det ser ut. Bare Gud vet hvordan Han vil vise det. Nå kjente jeg at jeg selv trengte det i eget liv. En konkret erfaring at Gud så meg, og var nær. Uten å ane hvordan det kom til å se ut, kjente jeg en forventning til at Gud pønsket ut noe etter at jeg ba bønnen fra mitt hjertes dyp. Guds håndsrekning Selv var jeg i en prosess der jeg trengte å ansette en til assistent. Det var egentlig litt sårt å innse at jeg trengte mer hjelp til å komme meg ut i aktivitet på dagtid. Samtidig hadde jeg forsonet meg med tanken om å skulle starte med intervju- og ansettelsesprosess, og holdt på å finpusse