Livets velsignelser

Det hang et tungt mørke over meg. Gjennom hele natta hadde jeg hatt nedbrytende tanker om meg selv. Tanker som ikke ville slippe taket selv når det kom en ny dag. Det begynte med ting jeg faktisk burde ta litt tak i i eget liv, men det utartet seg til stor bebreidelse av meg selv som ikke tok noe ende. Det knyttet seg i magen, og jeg merket at dersom jeg ga disse tankene mer rom, var det fare for at jeg ville bli deprimert. "Disse tankene er ikke fra Deg, Gud," sa jeg inni meg. De gangene Gud kommer med korrigeringer, er det med kjærlighet og løsninger. Men de tankene som hadde holdt meg våken var bare fulle av dom. "Gud, hva er det som skjer med meg," spurte jeg fortvilet inni meg. Et dypere bønneliv Kort tid etter jeg spurte Gud, opplevde jeg Han gi meg en åpenbaring av hva som var i gjerdet; "Du er midt i en bønnekamp, Inger." Jeg grunnet veldig på svaret, og tenkte tilbake på de siste par ukene. Det var som Gud hadde lagt en større nød

Jeg klarte ikke la være å spille denne ene sangen på repeat gjennom dagen. Det var en lovsang jeg var godt kjent med, og nå hadde noen i IMI-kirken spilt inn denne sangen i bønnehuset i IMI, og lagt ut en video på YouTube. Det var en helt spesiell atmosfære over det hele, og måten de ledet lovsangen på var helt nydelig. Jeg ble så salig av å spille den om og om igjen. "Du er god, Du er god, og Din nåde varer evig," lød refrenget. Mens sangen fylte leiligheten, varierte det om jeg ga meg hen i lovprisningen, eller om jeg gjorde andre hverdagslige ting. Gjennom god tid i lovsang, fikk Gud større rom for å tale og veilede Utpå ettermiddagen var det noe som dukket opp i hodet mitt. Det var noe jeg skulle søke pengestøtte til for en gruppe. Jeg tenkte at det var lenge til fristen gikk ut, og hadde tenkt å jobbe med det siden. "Du vil ikke bare sjekke den mailen en gang til," kom det til meg. Joda, jeg kunne alltids det. Idet jeg åpnet mailen var det som å f

"Kanskje vi også må gjennom ilden av og til for å bli fri fra det som binder." Taleren refererte til vennene til Daniel i Det Gamle Testamentet, som ble kastet i ildovnen. Før de ble sendt i flammene, ble de bundet til hender og føtter. Men mens de var i den brennende ovnen, ble båndene brutt og de kunne gå fritt omkring. Gud var der sammen med dem, og berget dem fra flammene. En dyptgående prosess Jeg kjente det traff noe i hjerterota mi der jeg satt lengre baki salen på bedehuset. Adventstiden var i anmarsj, og det var en del sår i dypet inni meg som var på vei opp i lyset. Sår og skuffelser som jeg over lang tid hadde forsøkt å holde nede. På det jevne har jeg hatt det veldig bra, men de gangene sårheten har blitt trigget, har hjertet blitt litt hardt og delt. Taleren fortsatte preken sin, mens jeg stoppet opp ved Daniels venner i ildovnen. De sårene jeg lenge hadde forsøkt å holde nede, var nå så store at jeg ikke maktet å kjempe mot dem lenger. Dagen før hadde

Jeg ble helt oppslukt av historien. Selv om jeg har lest mange ganger før om Israelsfolkets vandring gjennom ørkenen, var det som Gud ville vise meg enda noe nytt. Etter å ha lest fra 2. Mosebok om da Gud delte Rødehavet i to, slik Israelsfolket kunne gå tørrskodd gjennom, var det noe som begynte å kverne i hodet mitt;  Gikk ikke folket i ørkenen før de kom til Rødehavet? Jeg måtte bla tilbake... Jo, de kom fra en ørken, og gikk videre og slo leir i enda en ørken... Dette var en detalj jeg ikke har fundert over tidligere. Gud gjorde dette store underet midt mellom to ørkener! Ørkenvandring, i billedlig forstand, betyr ikke at Gud er fraværende, tvert imot! Hjertelaget Gjennom hele ørkenvandringen ga Gud Israelsfolket det de trengte for hver dag. Likevel var folket veldig snare med å klage, og begynte fort å lengte tilbake til der de kom fra. Jeg stoppet opp ved alt det Gud gjorde for folket sitt mens de var underveis. Det virket som om det ikke hadde noe langvarig effekt på h

"Hvorfor i alle dager sa jeg ja til å bli med? Jeg har jo ingenting der å gjøre!" Jeg kjente jeg var ganske oppgitt av meg selv, at jeg nok en gang hadde hivd meg på noe nytt, og angret meg grønn da det nærmet seg. Denne gangen var det fylkesårsmøte i KrF. Jeg hadde engasjert meg litt i lokalpolitikken det siste året, og nå hadde jeg altså sagt ja til noe jeg overhodet ikke følte meg kompetent til. Å gi frustrasjonen til Gud Det var en liten uke igjen til årsmøtet, og jeg satt i leiligheten min og furtet til Gud, og sa rett ut til Ham at jeg ikke hadde lyst. Gud kjenner meg ut og inn, så det var ikke vits å pynte på det da jeg la det fram for Ham. Gud og jeg fikk en veldig fin samtale utover kvelden. Jeg opplevde Gud vise meg et annet og bredere perspektiv; "Kanskje det er noen der som trenger smilet ditt," opplevde jeg Gud si. Dette satte tankeprosessene i gang. Var det noen der Gud ønsket å sende meg til? Denne kvelden i leiligheten opplevde jeg Guds