Krefter i sving

Det hang et tungt mørke over meg. Gjennom hele natta hadde jeg hatt nedbrytende tanker om meg selv. Tanker som ikke ville slippe taket selv når det kom en ny dag. Det begynte med ting jeg faktisk burde ta litt tak i i eget liv, men det utartet seg til stor bebreidelse av meg selv som ikke tok noe ende. Det knyttet seg i magen, og jeg merket at dersom jeg ga disse tankene mer rom, var det fare for at jeg ville bli deprimert.

"Disse tankene er ikke fra Deg, Gud," sa jeg inni meg. De gangene Gud kommer med korrigeringer, er det med kjærlighet og løsninger. Men de tankene som hadde holdt meg våken var bare fulle av dom.

"Gud, hva er det som skjer med meg," spurte jeg fortvilet inni meg.

Et dypere bønneliv

Kort tid etter jeg spurte Gud, opplevde jeg Han gi meg en åpenbaring av hva som var i gjerdet;

"Du er midt i en bønnekamp, Inger."

Jeg grunnet veldig på svaret, og tenkte tilbake på de siste par ukene. Det var som Gud hadde lagt en større nød i meg for bestemte personer. En nød om en Guds inngripen i andres liv. Og det eneste jeg kunne gjøre var å be. Fra å ha en mer "hverdagsrelasjon" med Gud, med spontane bønner som ble løftet opp i dann og vann, begynte bønnene å få en mer inderlighet rundt konkrete emner. Jeg følte Gud vise meg, og fylle meg mer med Hans kjærlighet for enkeltmennesker. Hjertet mitt begynte å være i mer eller mindre kontinuerlig bønn for disse.

Det var som brikkene begynte å falle mer på plass. Selvfølgelig er det jo en fiende som ikke ønsker at vi ber. Som ikke ønsker at andre skal få se Jesus slik Han er. En fiende som var på vei til å slokke iveren etter å be, og stjele gleden Gud har gitt meg. Jeg var i en skikkelig kamp.

Men hvordan skulle jeg komme meg ut av dette mørke som lå så tungt over meg?

Samtidig som dialogen med Gud pågikk, var det ei som var innom meg for å hjelpe meg i leiligheten. Vanligvis har vi pratet lett sammen og hatt en god tone når hun har vært innom meg på oppdrag, men denne gangen var vi begge veldig stille.

Å kunne be for hverandre

"Du kan prate med hun som hjelper deg," opplevde jeg Gud si. Selv var jeg veldig i tvil om jeg kunne det. Jeg visste hun var kristen, men det var et stort steg å spørre om hun hadde erfaring med åndskamper. Men til slutt hadde stillheten vart så lenge at jeg uansett følte jeg måtte bryte den.

"Du, har du noen gang erfart at du må kjempe i bønn, og hvilken kamp det kan være?" spurte jeg til slutt. Å ja, det var veldig gjenkjennelig, sa hun. Vi fikk en god dialog om det, og jeg spurte om hun kunne be en beskyttelsesbønn over meg. Det ville hun gjerne, og det ble en veldig fin stund. Begge ble utrolig takknemlige for at vi kunne dele tro, og legge ting over i Guds hender. Det at det var akkurat henne som kom denne dagen, ble for meg et ekstra håndtrykk fra Gud. Jeg fikk gradvis meg selv tilbake den dagen, og kunne fortsette å be over dem Gud la på hjertet mitt.

Angrepet som fikk et helt annet utfall

Ett av de mange "angrepene" den natta var at jeg gjorde så lite for å stimulere hjernen. Jeg leste ikke engang bøker foruten Bibelen. Det å tilføre hjernen stimuli var for såvidt noe jeg kunne blitt bedre på, men tankene tok etterhvert helt av om hvor dum jeg snart kom til å bli, og hvor utrolig lat jeg var.

Litt utpå dagen, etter jeg hadde fått forbønn, kom jeg plutselig på at jeg hadde kjøpt ei bok for et par år siden som bare lå i en skuff. Ei tykk bok om bønn. Jeg forsto aldri helt hvorfor jeg hadde kjøpt den, da jeg nesten aldri klarte å fullføre slike temabøker. Etterhvert fant jeg den; "Vokse i bønn" het den. Det var jo spot on det jeg sto i, og nå fikk jeg en helt ny interesse av å lese den.

Jeg måtte smile for meg selv. Det den onde prøvde å ta meg på, der kunne jeg slå tilbake med en av de tykkeste bøkene om bønn - det fienden virkelig ønsker å forhindre.
"In your face!" tenkte jeg, idet jeg åpnet boka og begynte å lese. Denne boka har vært et inspirerende verktøy og en god hjelp til hvordan å leve et liv i dypere bønn, og dypere relasjon med Gud.


Gud har tatt meg dypere i det å be for andre. Og bønneemnene utvides stadig. Gud minner meg på nye folk og situasjoner som trengs å løftes opp i bønn. At bønn er virksomt er det for meg ingen tvil om, og kampen jeg hadde den natta var med å tydeliggjøre hvilke krefter som settes i sving ved bønn.   Guds Ånd er den sterkeste, og vi har ingenting å frykte.

Kommentarer