Gi oss i dag vårt daglige brød

Jeg ble helt oppslukt av historien. Selv om jeg har lest mange ganger før om Israelsfolkets vandring gjennom ørkenen, var det som Gud ville vise meg enda noe nytt.

Etter å ha lest fra 2. Mosebok om da Gud delte Rødehavet i to, slik Israelsfolket kunne gå tørrskodd gjennom, var det noe som begynte å kverne i hodet mitt;  Gikk ikke folket i ørkenen før de kom til Rødehavet? Jeg måtte bla tilbake... Jo, de kom fra en ørken, og gikk videre og slo leir i enda en ørken...

Dette var en detalj jeg ikke har fundert over tidligere. Gud gjorde dette store underet midt mellom to ørkener! Ørkenvandring, i billedlig forstand, betyr ikke at Gud er fraværende, tvert imot!

Hjertelaget

Gjennom hele ørkenvandringen ga Gud Israelsfolket det de trengte for hver dag. Likevel var folket veldig snare med å klage, og begynte fort å lengte tilbake til der de kom fra.

Jeg stoppet opp ved alt det Gud gjorde for folket sitt mens de var underveis. Det virket som om det ikke hadde noe langvarig effekt på hjertelaget til Israelsfolket.

Mens jeg funderte på vandringen og hjertelaget til Israelsfolket, opplevde jeg Gud si til meg; "Det er ikke farlig om du ikke helt vet hvor vandringen tar deg, eller hvor lang den er. Det viktigste er om du omfavner det Jeg gir deg hver dag."

Dette satte ting i et større lys. Selv hadde jeg tenkt over den sesongen jeg nå befant meg i. Jeg opplevde at jeg var på en slags vandring til et sted jeg ikke visste hvor var, eller hva som var i vente. Det kunne være lett å bli frustrert av å ikke helt få øye på hva som ligger der framme, og tenke på andre sesonger i livet hvor det føltes mye lettere å ofte høre Guds stemme, og drømme sammen med Ham.

Den daglige manna

Samtidig kjente jeg på en dyp fred inni meg. Kanskje denne freden var noe av det Gud hadde for meg i denne sesongen? Det begynte også å gå opp for meg at Gud ga meg veldig mye i denne sesongen. Om jeg ikke følte det var de store visjonene, så var det den daglige manna.

Den daglige manna inneholdt utrolig mye forskjellig. Det kunne være små innskytelser jeg valgte å handle på, som endte i samtaler med enkelte om tro, og som gjerne ønsket jeg gikk i forbønn for dem.

I tillegg opplevde jeg Gud overlesset meg med sin godhet og omsorg, og svarte på mine hjertesukk nesten før jeg rakk å sukke dem ferdig. Han så mitt savn etter å kunne dra på besøk i koronatiden, og den dagen jeg virkelig kjente det, fikk jeg en spontan invitasjon til en kopp kaffe på terrassen til noen.

En annen dag kjente jeg på savnet etter en skikkelig god latter. Det var ikke like lett å dele morsomheter og festlige, spontane kommentarer over videomøter uten at det bare ble et forstyrrende element. Jeg hadde så vidt rukket å tenke tanken før det oppsto noe jeg syntes ble hysterisk morsomt, og jeg lo så tårene trillet. Latterkrampene ble som en herlig gave fra Gud.

Fra mer hverdagslige ting, opplevde jeg også Gud møte meg på noe jeg syntes var vanskelig. Det var noe jeg trengte å ta opp, hvor jeg var redd følelsene mine ville ta overhånd og ødelegge alt. Jeg opplevde Gud ga meg visdom i hvordan legge problemstillingen frem på en konstruktiv måte, og det resulterte i best tenkelig løsning og samarbeid! Jeg ble helt slått av undring, og fylt med en dyp takknemlighet til Gud hvordan Han gikk i forveien for meg.

Gjennom alle ting Gud ga meg for hver dag, følte jeg meg så elsket og omsluttet. Jeg ble så evig takknemlig over hvordan Gud så, og ga av sin omsorg hver eneste dag. Det at jeg ikke alltid vet retningen på vandringen, eller hva jeg har i vente der Gud leder meg, blir ikke så viktig. Det jeg vet er at Han er med hver dag, og gir meg det daglige brød.