Elsket og sendt

"Hvorfor i alle dager sa jeg ja til å bli med? Jeg har jo ingenting der å gjøre!"

Jeg kjente jeg var ganske oppgitt av meg selv, at jeg nok en gang hadde hivd meg på noe nytt, og angret meg grønn da det nærmet seg.

Denne gangen var det fylkesårsmøte i KrF. Jeg hadde engasjert meg litt i lokalpolitikken det siste året, og nå hadde jeg altså sagt ja til noe jeg overhodet ikke følte meg kompetent til.

Å gi frustrasjonen til Gud

Det var en liten uke igjen til årsmøtet, og jeg satt i leiligheten min og furtet til Gud, og sa rett ut til Ham at jeg ikke hadde lyst. Gud kjenner meg ut og inn, så det var ikke vits å pynte på det da jeg la det fram for Ham.

Gud og jeg fikk en veldig fin samtale utover kvelden. Jeg opplevde Gud vise meg et annet og bredere perspektiv;

"Kanskje det er noen der som trenger smilet ditt," opplevde jeg Gud si. Dette satte tankeprosessene i gang. Var det noen der Gud ønsket å sende meg til?

Denne kvelden i leiligheten opplevde jeg Guds kjærlighet omslutte meg. Jeg kjente en enda større trygghet på at der jeg skulle gå, der hadde Jesus allerede gått i forveien. Jeg skulle ikke streve med å finne ut hvem Gud sendte meg til, men jeg skulle hvile i Hans kjærlighet. Og ut fra det, ville Han føre meg.

Fra å være frustrert over å skulle delta på årsmøtet, fikk jeg en fred over at jeg skulle dit. Om jeg ikke visste hva jeg hadde der å gjøre, så visste jeg hvem jeg var. Jeg var elsket av Gud. Ut fra det var jeg klar for å gå dit Gud ville.

Personen Gud la på hjertet mitt

I denne gode stunden jeg hadde med Gud, opplevde jeg videre at Gud la en av politikerne på hjertet mitt. Jeg begynte å be for vedkommende. I Bibelen står det at vi skal be for våre ledere, og nå som Gud la en spesifikk person på hjertet mitt, ble det også lettere å be mer konkret.

Etterhvert følte jeg Gud vise meg et bibelvers som hvilte over denne personens liv.

Jeg opplevde videre Gud si at jeg skulle få legge hendene på denne personen og velsigne vedkommende i løpet av helga. Jeg ble litt paff, og visste ikke helt hva jeg skulle si til det. Jeg gjemte det i hjertet, og tenkte at vi nå fikk se hva som ville skje.

Da årsmøtet var i gang, tenkte jeg tilbake på det jeg følte Gud hadde minnet meg om i forhold til den ene personen. Inni meg tenkte jeg at det ville bli vanskelig å finne anledningen. Jeg ønsket ikke å gjøre det midt i minglingen med masse folk rundt. Det ville vært veldig unaturlig å bryte inn med spørsmål om å få be for personen.

"Hvis Du virkelig vil jeg skal gjøre det, må det falle naturlig, og jeg vil ikke gjøre det mens det står mange rundt," sa jeg stille til Gud.

Kaffekoppen på overtid

Det var nesten ikke pause før neste bolk på programmet. Jeg hadde egentlig avskrevet å skulle be for denne personen. Kanskje det bare var min tanke, og at andre kunne tro jeg gjorde det for å stikke meg fram...

Da de ba oss finne plassene til neste bolk, fikk jeg en veldig trang til å finne meg mer kaffe. Jeg tok kaffekoppen min og gikk ut på gangen der kaffemaskinen sto. De aller fleste hadde trukket inn til konferanserommet igjen, mens jeg sto og så koppen ble fylt opp med deilig, svart kaffe. Jeg satte kaffekoppen på rullatoren og gikk sakte tilbake for at ikke kaffen skulle skvulpe over. Fra konferanserommet kunne jeg så vidt høre at de var i gang med neste agenda på programmet.

Etter noen få meter, så jeg plutselig denne personen komme gående mot meg.

Å gripe anledningen Gud gir

Jeg innså at dette egentlig var det møtepunktet jeg hadde bedt Gud om. Det var nesten bare oss der, og det kunne falle naturlig hvis vi stoppet opp for hverandre. Nå ga Gud meg anledningen, og det var opp til meg om jeg ville gripe den. Da vi nesten gikk forbi hverandre, stoppet jeg og henvendte meg til vedkommende. Vi hilste på hverandre, og jeg fikk anerkjent den jobben vedkommende gjorde. Personen takket, og jeg spurte videre om jeg kunne be for, og velsigne vedkommende.

"Ja, det vil jeg gjerne," sa vedkommende, og virket positivt overrasket av å få en slik henvendelse under årsmøtet.

Vi sto og ba sammen, og jeg delte bibelverset jeg opplevde Gud minne meg om tidligere. Det var godt å kunne stoppe opp og bare velsigne denne personen som Gud hadde minnet meg om.

Det var underlig å tenke over hvordan denne helga faktisk ble etter at Gud fikk snu min frustrasjon. Jeg følte meg trygg til å være helt meg selv, og det ble også veldig naturlig for meg å møte folk med et smil. Ikke et påtatt smil fordi Gud hadde sagt det, men et ekte smil fordi jeg visste hvem jeg var; Jeg var elsket, og hadde ett oppdrag - å velsigne andre.