Gjennom ilden

"Kanskje vi også må gjennom ilden av og til for å bli fri fra det som binder."

Taleren refererte til vennene til Daniel i Det Gamle Testamentet, som ble kastet i ildovnen. Før de ble sendt i flammene, ble de bundet til hender og føtter. Men mens de var i den brennende ovnen, ble båndene brutt og de kunne gå fritt omkring. Gud var der sammen med dem, og berget dem fra flammene.

En dyptgående prosess

Jeg kjente det traff noe i hjerterota mi der jeg satt lengre baki salen på bedehuset. Adventstiden var i anmarsj, og det var en del sår i dypet inni meg som var på vei opp i lyset. Sår og skuffelser som jeg over lang tid hadde forsøkt å holde nede. På det jevne har jeg hatt det veldig bra, men de gangene sårheten har blitt trigget, har hjertet blitt litt hardt og delt.

Taleren fortsatte preken sin, mens jeg stoppet opp ved Daniels venner i ildovnen. De sårene jeg lenge hadde forsøkt å holde nede, var nå så store at jeg ikke maktet å kjempe mot dem lenger. Dagen før hadde jeg grått ut i dyp smerte. Det kjentes ut som jeg selv var på vei inn i en "ildovn".

 "Er det dette som skjer med meg nå, Gud? Hvis Du ønsker å føre meg gjennom ilden for å sette meg fri, så er det greit. Ta meg gjennom! Gjør det Du ser er nødvendig."

Det bekreftende ordet

Tiden som fulgte var preget av mye smerte og tårer. Gud viste meg ulike ting jeg burde jobbe meg gjennom for å bli klar for nye ting Han hadde for meg. Nye og bedre ting som jeg ikke visste helt hva var. Selv om det var en veldig tøff prosess, stolte jeg helt og fullt på at Gud hadde full kontroll på det som skjedde med meg. Og likesom Han var nær vennene til Daniel da de var i ildovnen, gikk Han også tett ved min side gjennom prosessen.

En av dagene traff jeg en i IMI-kirken som spurte om han kunne dele et profetisk ord med meg. Ett ord han opplevde Gud ville si til meg. Denne dagen hadde jeg tatt meg sammen og reist inn til IMI for å selv være med i profetisk tjeneste. Jeg sa han bare måtte dele det han ble minnet på.

"Smertefrihet," sa han med en vennlig stemme.

Det føltes som at Jesus skjøt ei pil rett inn i hjertet mitt. Denne personen visste ikke hva jeg sto midt oppi. Jeg klarte ikke lenger ta meg sammen, og brast i gråt. Dette ene ordet sa egentlig alt! Jeg opplevde det som en sterk bekreftelse på at Gud så smerten min, at Han vandret sammen med meg, og at Han ville sette meg fri. Jeg følte meg så sett og elsket av Gud.

Det var like før vi skulle begynne tjenesten, og jeg skyndte meg å tørke tårene før vi skulle igang. Gjennom det profetiske ordet jeg fikk, følte jeg Gud fjernet klumpen i halsen, og jeg kunne lettere stille inn på Hans kanal. Gud fikk virke sterkt gjennom meg de neste timene, hvor personer jeg fikk gi profetiske ord til ble møtt av Gud på helt spesielle og underlige vis.

Konsertbilletten

Gud viste igjen og igjen at Han gikk tett ved min side gjennom den krevende tiden. En dag jeg var oppom kontoret på IMI, traff jeg på en som lurte på om jeg hadde lyst å gå på en julekonsert. Han selv fikk ikke til å gå, og ønsket å gi billetten til meg. 

Jeg ble ganske paff, da jeg visste at han selv ikke ante hva jeg gikk gjennom. Det skulle være en rolig julekonsert, med kun en solist og tre instrumenter. Konserten skulle finne sted i ei lita ruinkirke. Selv hadde jeg ikke orket noe stort og pompøst, men dette virket perfekt for meg akkurat da.

"Er det Du, Jesus?" spurte jeg inni meg. I begynnelsen av prosessen hadde jeg opplevd Jesus si Han ville overraske meg denne juletiden. Og det gjorde Han virkelig! 

"Skal Du og jeg på date?" spurte jeg videre i stor undring. Jeg følte meg så elsket og sett av Jesus.

Et stille sted i stormen

Konserten ble en nydelig og fredfull opplevelse midt i stormen - bokstavelig talt. Ute var det full storm, men innenfor kirkas massive murvegger kunne man nyte freden, helt uberørt av de enorme vindkastene som herjet utenfor.

"Et slikt sted som dette kan du alltid finne hos Meg," opplevde jeg Jesus si. 

Litt uti konserten ble "Det hev ei rose sprunge" spilt instrumentalt. Den sangen hadde fulgt meg denne førjulstiden, og jeg hadde opplevd Jesus vise meg et sterkt profetisk budskap i bibelteksten som det refereres til i sangen. Jeg følte nesten som at dette innslaget var til meg, og smilte lurt til Jesus.

Det ble et utrolig fint avbrekk i all prosessering. Igjen kunne jeg se hvordan Gud hadde full kontroll, og ga meg stadig det Han så jeg trengte. 

Å bli klar for det som ligger foran

Selv om det var en smertefull vandring gjennom ilden, opplevde jeg Guds kjærlighet og omsorg over det hele. For at jeg skal kunne omfavne det Han har for meg der framme - hva det nå enn er - har jeg måttet gi slipp på noe som i perioder har bundet meg. Gud tok meg med gjennom ilden da Han så jeg var klar for det. Han forlot meg aldri.