Troshistorien som leget gjemte sår

Jeg satt i klasserommet og slet med å ikke bryte sammen. Noe hadde begynt å røre seg i et dyp langt inni meg. En stor smerte var på vei opp fra dette dypet, noe jeg overhode ikke var forberedt på. 

Oppgaven vi hadde fått denne timen på bibelskolen var å skrive om troshistorien vår, som vi så skulle dele i cellegruppene. Siden jeg gikk deltid, deltok jeg ikke i noe cellegruppe under bibelskolens regi. Dermed hadde jeg egentlig ikke tenkt å ta denne oppgaven på alvor. Det var jo ingen jeg skulle dele den med. "Du kan dele den med Maria," hvisket Gud til meg med sin milde stemme. Jeg hadde hatt flere gode samtaler med Maria i menigheten, og idèen om å dele historien med henne ga meg motivasjonen som skulle til for å begynne og skrive.

Mørket som kom opp i lyset

Jeg tenkte at troshistorien min kom til å bli en solskinnshistorie siden jeg har vokst opp i et kristent hjem, og alltid har trodd på Gud. Men da jeg var igang med å skrive, viste det seg å skye mer og mer til. Da jeg kom til 16-årsalderen min, kom tordenbraket. En dyp smerte jeg trodde jeg var ferdg med, som jeg bare hadde lagt lokk på.

Timen var endelig over. Jeg rakk såvidt å komme til bilen før tårene trillet nedover kinnet. "Gud, la meg få kjøre hjem uten at øynene er fylt av tårer. Jeg skal heller fortsette når jeg kommer hjem," sukket jeg idet jeg febrilsk tørket vekk tårene.

Ytterdøra til leiligheten rakk ikke å smelle igjen før jeg sank sammen og hikstet. Jeg satt i gangen og gråt lenge... Tiden ble spolt tilbake.

Jeg følte meg så ensom, så alene, så trist da jeg begynte på videregående. Akkurat den sorgen jeg bar på da, kom opp igjen nå. Jeg hadde glemt hvor vondt det var. Samtidig kjente jeg at nå var tiden inne for å få tømt dette mørket inni meg helt. Jeg hulket og skrek av smerte i flere timer. Jeg var alene i leiligheten sammen med Jesus. Trøstens Herre som sa jeg bare måtte gråte og få det helt ut.

Nytt og større perspektiv

Da jeg ikke hadde flere tårer igjen, ble jeg stille. Det dukket opp noen spørsmål fra dette dypet. Spørsmål som jeg hadde stilt til Gud i den vonde tiden for tolv år siden. "Hvorfor helbredet du meg ikke, Gud? Hadde Du gjort det, hadde jeg lettere fått venner i klassen. Hadde Du gjort det, hadde ikke jeg trengt å begynne på en annen skole enn der mine søsken og venner gikk." Dette var det jeg hadde gnaget på den første tiden på videregående. Jeg så nå hvordan jeg hadde skapt bitterhet til Gud istedenfor å søke tilflukt hos Ham i den tiden. Jeg ba Ham om tilgivelse.

Gud viste meg mer fra Hans perspektiv i den perioden. Jeg begynte å forstå mer sammenhengen, og så hvordan Gud hadde vandret sammen med meg hver dag gjennom den tiden. Gud viste meg alle fordelene jeg hadde hatt ved å gå på en annen skole enn der mine søsken og venner gikk. (Jeg måtte gå på en skole som var mer tilrettelagt for mitt fysiske handikap.)

Det var en stor åpenbaring for meg å nå få sette sammen alle fordelene dette førte til. Jeg begynte å bli takknemlig for at jeg måtte gå på den skolen jeg gikk på. Gud viste meg også hvilke personer Han sendte i min vei, både lærere, venner og familie som gjorde at jeg fikk mange gode øyeblikk i en vond periode. Jeg fikk se tilbake på denne tiden med et nytt perspektiv.

"Jeg ønsker å bruke deg akkurat slik du er"

Mot slutten av første året på videregående spurte jeg Gud om Han hadde tenkt å helbrede meg. Da opplevde jeg Han svarte meg med en varm, kjærlig og omsorgsfull stemme: "Jeg ønsker å bruke deg akkurat slik du er." Jeg ble ganske målløs. Gud likte meg slik jeg var. Denne enkle samtalen med Herren endret mye i mitt syn på meg selv, og på min identitet i Kristus.

Selv om dette endret mye i livet mitt fremover, tok jeg ikke den gangen oppgjør med det som hadde vært. Det var først nå det var tid for å rense opp i de gamle sårene.

Tid for forsoning

Underveis i denne bearbeidelsen kjente jeg også på en skam. På videregående hadde jeg tatt meg veldig sammen. Jeg lot ikke følelsene få utløp før jeg kom hjem. Mens jeg var på skolen, tøt det meste av følelsene mine ut i en intens vond svettelukt, som gjorde at jeg trakk meg enda mer unna folk. Hjemme måtte de i tillegg holde ut med at jeg stadig brøt sammen i gråt.

Gud sa at jeg nå måtte ta en prat med foreldrene mine. Jeg hadde tenkt å be om tilgivelse, men ordene som kom var "Takk for at dere holdt ut med meg." Det ble en god stund hjemme hos foreldrene mine. Vi fikk pratet om den tøffe tiden, og hva godt som hadde kommet ut av det.

Å bli satt i frihet

Etter denne tunge, men nødvendige, bearbeidelsen ble jeg satt i enda større frihet. Flere av dem jeg hadde begynt på bibelskole med var ni år yngre enn meg, og kom rett fra videregående. Ved skolestart på bibelskolen merket jeg at vonde minner fra videregående dukket opp. Jeg prøvde å overse det. Det var et tilbakelagt kapittel. Jeg hadde jo begynt på folkehøgskole, universitetet og jobb etter den tid, og det hadde gått veldig greit.

Samtidig var jeg fortsatt redd for å bli avvist. Jeg var redd for å ikke bli tatt imot hvis jeg ville sette meg ved siden av dem i klassen. Det var en følelse dypt begravd inni meg som jeg ikke ville provosere frem. Jeg satte meg alltid bakerst i klasserommet, og de gangene det var fint vær i lunsjen, satte jeg meg alene på en benk ute for å spare meg selv for vonde minner.

Etter at Gud hadde tatt meg gjennom prosessen med tiden fra videregående, skjedde det store endringer for min del i klassen på bibelskolen. De andre hadde fått litt tid til å bli kjent med den jeg egentlig var, men mest av alt skjedde det noe med meg. Jeg hadde ingen gjemte sår som stadig bandt meg. Jeg var fri!

Istedenfor å alltid sitte bakerst, kunne jeg nå sette meg midt blant de andre. Jeg kunne lettere komme med morsomme kommentarer og innspill, og de andre ble mer kjent med hele meg. Latterkrampene i klasserommet kom på løpende bånd. Det var helt herlig! Jeg var så takknemlig for at Gud lot meg ta et oppgjør med fortiden for at jeg lettere kunne være meg selv - den Han har skapt meg til å være.