Det sterke møtet i Betlehem

Idet han kom inn på bussen, kunne jeg merke at det var noe helt spesielt ved denne mannen. Hele han strålte, akkurat som han hadde sett noe helt fantastisk.

"Wow, han har sett Jesus," tenkte jeg. Han presenterte seg for oss på bussen, og fortalte at det var Guds mirakel at han skulle få være guide på vår buss. Opprinnelig skulle vi hatt en annen guide denne dagen som ikke var kristen, men det hadde skjedd noen misforståelser slik at vi fikk denne palstinske kristne guiden istedenfor.

Det var noe ved denne mannen som gjorde sterkt inntrykk på meg. Denne begeistringen for Jesus var helt spesiell.

Vi var på gruppetur i Israel, og skulle til Betlehem for å besøke fødselskirka. Til vanlig hadde vi en svensk jøde som guidet oss, men hun hadde ikke forsikring som dekket besøk i Betlehem. Denne byen er et palestinsk kontrollert område, og det kan være farlig for jøder å oppholde seg der. Dermed skulle vi få en egen palestinsk guide som vi plukket opp på veien til Betlehem.

Denne palestinske guiden uttrykte dyp takknemlighet for at nordmenn husker på Israel i bønn. Det stakk noe i meg. Jeg selv har ikke vært flink til å huske det. Jeg tenkte tilbake på noe jeg opplevde Jesus vise meg da vi var i Getsemane noen dager i forveien; Mens jeg så utover Getsemanehagen og tenkte på den kampen Jesus hadde hatt der, opplevde jeg Jesus si til meg med bedrøvet stemme; "De ba ikke." For meg ble det akkurat som at Jesus viste meg at det sviket Han kjente på da disiplene ikke orket å be var vel så smertefult som de fysiske smertene som fulgte. Det gjorde sterkt inntrykk på meg, og jeg sto og tenkte på alle de gangene jeg glemmer å be.

Å være totalt avhengighet av Gud

Den palestinske guiden fortalte videre om hans situasjon som palestinsk kristen i Betlehem. Om ikke hjertet mitt var berørt nok fra før, ble det nærmest rystet nå. Denne guiden var pastor i en menighet på 5 - 6 medlemmer. Det er så vanskelig å være kristen i Betlehem, at de fleste kristne flytter ut til andre land. Som palestinsk kristen har man palestinsk pass (som tilsier at man er muslim), og dermed vil ikke jødene ha noe med dem å gjøre. Inni passet deres derimot, står det at de er kristne, og de får dermed veldig lite favør hos palestinerne.

De lever i en slags forfølgelse, og har mistet mange rettigheter på grunn av sin tro. Likevel hadde jeg nesten ikke sett noen som strålte så mye av Jesus som han. Dette satte dype spor langt inn i sjela mi. Det kunne virke som at jo mer man må oppofre på grunn av sin tro, jo mer inderlig forhold vil man ha til Jesus. Man vil være helt totalt avhengig av Gud.

Byen Betlehem

Paradokset i fødselskirka

Det var en sær opplevelse å være i fødselskirka og se alle tilreisende som strømmet til, nærmest for å tilbe det stedet de mener at Jesusbarnet lå. Hvertfall når nesten ingen som bodde i denne byen hadde Jesus i hjertet. Jeg var helst bedrøvet der jeg satt og så utover kirka. "Tenk så mye vi synger om Betlehem i julesangene våre, også er det nesten ingen som tror på Jesus her," sa jeg stille inni meg. Bak meg sto en annen europeisk gruppe og sang "Silent Night". Jeg slang meg på de siste strofene: "Christ the Savior is born! Christ the Savior is born!" Det var godt å bekjenne dette med min munn i selveste Betlehem. Samtidig ble det en dyp bønn om at Jesus skulle bli født i hjertene til folka i denne byen.

Tilbake i bussen holdt den palestinske guiden en liten takketale, og ba oss inderlig om å be for Betlehem, og Israel generelt. Etter det Jesus hadde vist meg i Getsemane, og alt som hadde beveget hjertet mitt denne dagen, hadde jeg egentlig ikke noe valg. Jeg spurte reiseleder om det var greit vi tok litt tid til å be for guiden i bussen. Det var godt å kunne vise i praksis at vi sto med ham, at vi heiet på dem, og ønsket Guds rike velsignelse over dem. Som brødre og søstre i Ånden, var forbønn noe av det mest dyrebare vi kunne gi. Han takket inderlig for at vi kunne stå sammen i bønn.

Da han hadde gått av bussen, satt jeg og så tomt ut vinduet. Tårene trillet nedover kinnet. Dette møtet med denne guiden var noe av det sterkeste jeg hadde opplevd. Det satte virkelig ting i perspektiv.

Kommentarer