Gud ser

Jeg hadde akkurat våknet, og lå og surfet på mobilen. Etter litt scrolling på sosiale medier, kom jeg over ei som hadde lagt ut at barnet hennes var innlagt på sykehuset. Jeg holdt på å føre meg inn i rekken med kommentarer som ønsket god bedring til barnet, og så la dagen gå sin vante gang. Men idet jeg skulle til å kommentere, opplevde jeg Jesus dele hva som lå på Hans hjerte;

"Inger, denne moren er egentlig veldig sliten, og trenger en oppmuntring selv. Vil du reise inn og gi henne en blomst fra Meg?" Jeg fikk enorm medlidenhet for denne moren. 

Å se folk slik Gud ser

Jeg var selv i en prosess der jeg ønsket å vokse i det profetiske. Når jeg leste forskjellige bøker om dette temaet, kunne alt kokes ned til én ting: å lytte seg inn til Guds hjerte, og se folk rundt seg gjennom Guds øyne - og ikke gjennom egne tanker og fordommer. Jeg merket hvordan Gud jobbet med hjertet mitt i forhold til hvordan jeg så dem rundt meg. Hvis jeg skulle lytte til Gud om ord til andre, måtte jeg også se dem gjennom Guds kjærlighet.

Jeg ønsket å respondere på det Gud viste meg, og bestemte meg for å dra inn til sykehuset for å besøke dem. På veien innover opplevde jeg Gud minnet meg på at det var noen som jobbet på sykehuset som trengte å høre at de gjorde en viktig jobb. Jeg gjemte dette i hjertet.

I kiosken på sykehuset fant jeg en bamse til barnet, og en blomst til moren. Da jeg skulle betale, spurte jeg Gud om de ordene Han minnet meg om var til hun i kassen. Jeg følte at timingen ikke var helt enda, så jeg fortsatte å gjemme på ordene. 

Ventetid

Jeg gikk til ei i resepsjonen for å spørre hvor jeg måtte gå for å finne barnet og moren. Hun kikket rart på meg da jeg hverken visste etternavnet på barnet, eller hvilken avdeling de lå på. Jeg hadde kun barnets fornavn, og det navnet moren hadde som etternavn på sosiale medier, funket ikke på barnet.

Så der sto jeg med blomsten og bamsen, og ante ikke hvor jeg skulle. Hun i resepsjonen måtte ha barnets fulle navn for å hjelpe meg, forståelig nok. Jeg prøvde å ringe moren, men fikk ikke svar. Like før jeg reiste inn, hadde jeg sendt henne en melding med spørsmål om avdeling, men meldingen sto fortsatt som ulest da jeg kom til sykehuset.

"Dette må se utrolig teit ut," hvisket jeg muntert til Gud. Selv hadde jeg stor ro for at det var Guds vilje at jeg var der, så jeg satte meg ned ved et bord og ventet på svar fra moren. Etter ei stund ringte hun meg. De hadde vært opptatt med legevisitt, og ble utrolig glad for å høre at noen ønsket å komme innom dem. Etter jeg fikk vite avdelingen, gikk jeg mot heisen. 

En skikkelig opptur

Jeg så nok litt forfjamset ut der jeg prøvde å lese utfra skiltene hvilken heis jeg skulle ta. Akkurat da  kom det forbi en portør som lurte på om jeg fant ut av hvor jeg skulle. Da jeg fortalte hvilken avdeling jeg skulle til, sa han vi kunne ta samme heis, siden han skulle den veien han også.

Idet heisdøra gikk igjen, kom det et dypt hjertesukk fra portøren; "Jeg er så lei av denne jobben." Jeg kjente med en gang at de ordene Gud minnet meg om i bilen, var til ham! Jeg fortalte ham hvor viktig han var i måten han møtte pasientene på. At måten han omgikk pasientene på kunne være vel så viktig som den jobben legene og sykepleierne utførte. Ordene bare kom til meg, og ble sagt ut før jeg rakk å reflektere noe. Det var en litt annen portør som gikk ut av heisen igjen. Idet vi skulle skille lag, sa jeg at Gud heiet på ham. Han strålte opp, og takket for ordene. 

Jeg gikk videre til barneavdelingen, og traff mor og datter. Etterhvert som vi pratet kom det frem hvor sliten moren egentlig var. Det hun trengte denne dagen var denne blomsten og omfavnelsen.

Selv et halvt år etter, henvendte moren seg og takket for at jeg kom til dem på sykehuset. Det hadde vært det første besøket de hadde fått under det sykehusoppholdet. For meg ble dette et sterkt vitnesbyrd på hvordan Gud ser hver enkelt i de ulike situasjone en står i, og hvordan Han ønsker å oppmuntre hver og en.


Kommentarer