Kjærlighetserklæring fra øverste hold

Jeg lå våken i senga, og det var stille i huset. Når det er første natt en annen plass, blir det fort litt tid til å fundere. Jeg tenkte på den fantastiske dagen som nå var ved veis ende. Vi var en liten gjeng som hadde reist for å besøke en menighet, og for å bidra på møtene. Det var sterkt å se hvordan folk ble berørt av Gud, både gjennom profetiske ord, vitnesbyrd, tale og helbredelser.

Likevel var det noe annet som opptok tankene mine mest denne natta. Etter møtet samme kveld hadde vi reist til det stedet hvor vi skulle overnatte. Det var hjemme hos ei kjempetrivelig eldre dame. Hun hadde disket opp med en herlig kveldsmat, og vi hadde en veldig fin stund rundt bordet. Praten gikk lett, og latteren satt løst. Samtidig var det noe som jeg la merke til i mitt stille sinn. Denne dama refererte med jevne mellomrom til mannen sin da hun fortalte ting. Hun hadde en slik fin og kjærlig måte å snakke om mannen sin på. Først trodde jeg han også var i huset, og snart ville komme og sette seg til bords med oss. Men så skjønte jeg etterhvert at denne mannen ikke levde lenger. 

"Hun er min brud"

Da jeg lå i senga, fikk jeg vondt inni meg på denne enkas vegne. Jeg tenkte tilbake på de gangene hun snakket om mannen sin, og jeg kunne såvidt høre en svak liten streng i stemmen som indikerte et sårt savn. Jeg opplevde det som at Gud lot meg få se litt av den smerten hun bar på. Det kunne virke som at døden hadde kommet veldig brått. "Hva ønsker Du med å vise meg dette, Gud? Hva kan jeg gjøre? Er det noe Du vil jeg skal si til henne?" spurte jeg stille. 

"Si til henne at hun er min brud," opplevde jeg Gud be meg om. Jeg gjemte det i hjertet, og sovnet.

Dagen etter ble det ingen naturlig anledning å dele det på. Jeg sa til Gud at dersom Han ville jeg skulle dele budskapet med enka, ville jeg helst være på tomannshånd med henne, og det måtte være naturlig å dele. 

Gud innfrir kriteriene

Neste morgen våknet jeg veldig tidlig, og gjorde meg like så godt klar til å stå opp. Etterhvert kunne jeg høre lyd fra kjøkkenet av enka som var igang med å lage frokost til oss. Idet jeg gikk ut fra rommet, kjente jeg duften av nytraktet kaffe På radioen spiltes det nydelig lovsang, og jeg kunne høre henne nynne muntert.

"God morgen, Inger!" strålte hun mot meg og ga meg en omfavnelse. De andre hadde ikke stått opp enda, så vi satte oss ned med morgenkaffeen - bare vi to. Jeg skjønte at Gud nå hadde gitt meg den anledningen jeg hadde bedt om for å dele ordene som hadde kommet til meg den første natta. Der vi satt og pratet, ble det naturlig å dele det. 

Guds konkrete bekreftelse

Jeg sa at jeg følte Gud ønsket å si til henne at hun var Hans brud. Hun ble veldig stille, og øynene ble blanke. Jeg leste noen vers fra Høysangen i Det Gamle Testamentet for henne, som var store kjærlighetserklæringer fra Gud til Hans brud: 

"Du har fanget mitt hjerte, min søster, min brud.

Du har fanget mitt hjerte med et eneste øyekast,

med en eneste lenke fra din hals.

Så vakker din kjærlighet er, min søster, min brud!

Din kjærlighet er bedre enn vin,

duften av oljene dine er bedre enn alle urter!

Fra leppene dine drypper den fineste honning, 

Honning og melk er under din tunge.

Duften av klærne dine er som duften fra Libanon."

De blanke øynene ble så fylt med tårer, at det til slutt rant over.  Hun fortalte at da mannen hennes døde, hadde hun sagt til Gud at nå fikk Han være hennes mann. Og nå fikk hun denne dyrebare erklæringen fra sin Brudgom. Det var et sterkt øyeblikk!

(Illustrasjonsfoto)

Hun fortalte fra den dagen livet så brått fikk en endring. Det var sterkt å høre hvordan Gud hadde talt til henne så tydelig gjennom den dagen, og hvordan hun fant styrken sin hos Gud. 

Det var stort å se hvordan både denne enka, og andre i menigheten vi besøkte, ble møtt av Guds kjærlighet gjennom profetiske ord. Etter denne turen gikk det enda mer opp for meg hvor stor lengsel vi har for å få bekreftelser fra Gud. Gjennom å stille oss disponible for hva Gud ønsker å gi til dem rundt oss, kan det bli til større betydning enn hva vi kan fatte.