For den ene

Det var helt fantastisk å være tilbake på Åpen Himmel Sommerfestival i Grimstad! Så og si hele IMI-familien, samt mange flere var samlet.

Jeg storkoste meg. Uansett hvor jeg gikk var det noen å prate med, og masse hjertelige gjensynsgleder. Etter møtene var jeg med i tjeneste, hvor jeg fikk be for folk og dele profetiske ord. Det er så givende å se hvordan Gud berører den enkelte!

Da jeg kom utenfor møtehallen etter det første kveldsmøtet, møtte jeg mange kjente og kjære. Det ble mange koselige drøser og mye latter. Jeg syntes det var utrolig kjekt å treffe så mange, og den ekstroverte siden av meg fikk virkelig utfolde seg. Dette ble en veldig god start på festivaluka, og jeg kjente jeg gledet meg stort til fortsettelsen.  

Dama på stien

Den andre kvelden gikk jeg også litt rundt på plassen etter møtet. Det var mange som satt i samtaler med hverandre, og jeg fikk ikke helt fred for å sette meg ned noen spesiell plass. Jeg skjønte ikke helt hvorfor.

"Hva skal jeg finne på nå," undret jeg.

Plutselig fikk jeg veldig for meg at jeg skulle ta meg en tur rundt i campingområdet. Flere hadde prøvd å forklare meg hvor de hadde campet, og at jeg var velkommen innom. Selv om det var for sent for besøk, kunne jeg uansett rusle meg en tur og sondere terrenget. Da jeg kom til et kryss, møtte jeg på ei koselig dame som kom gående. Vi hilste og pratet litt løst og fast.

"Det er veldig spesielt at jeg traff på deg nå i kveld," sa hun etter ei lita stund. Hun hadde sett meg på det første kveldsmøtet da jeg hadde kjørt rundt i rullestol, og kjente veldig at hun skulle spørre om jeg kunne være med og be for en krevende sykdomssituasjon hun og familien sto i. Hun hadde vært veldig usikker på hvordan hun skulle få kommet i kontakt med meg, og nå gikk vi nesten på hverandre. Det var ingen andre rundt oss heller, så det var en veldig god anledning til å få pratet sammen. Hun følte seg så sett av Gud.

"Var det derfor jeg ikke klarte å slå meg til ro på møteplassen," undret jeg stille inni meg.

Jeg sa at jeg gjerne ville være med og be, og spurte om vi like gjerne skulle be der og da. Vi satte oss ned på en benk, og dama delte hva de hadde vært gjennom. Det var sterkt å sitte og lytte til denne dama. Uten at jeg hadde gjort noe annet enn å gi av min tid, fikk denne dama virkelig kjenne Guds nærhet og omsorg. Vi fikk be sammen og lagt ting over i Guds hender. Det var en god, fredfull og mektig stund. Denne dama var utrolig takknemlig for denne stunden, og kjente på en stor fred.

Wow, det var stort å få være en del av noe slikt! Jeg kjente på en dyp takknemlighet da jeg gikk derfra.

Gud bryr seg om våre ønsker og behov

Da jeg skulle til å legge meg den kvelden, tikket det inn en melding. Ei fra IMI som også var på festivalen, lurte på om jeg ville bli med henne og ei venninne til byen en dag og spise lunsj. Det var utrolig koselig å bli invitert! Jeg takket gledelig ja.

Jeg var litt i tankeboksen om jeg skulle sykle til lunsjen i byen. Dette året hadde jeg valgt å ta med sykkelen min til festivalen. Det ville bli en del kjøring med rullestol på festivalområdet for å avlaste ryggen og bena, og derfor tenkte jeg at jeg heller fikk ta noen sykkelturer for å få bevegt kroppen litt. Men siden det stadig var noen å henge med på festivalområdet, kjente jeg ikke helt for å ta ut på en sykkeltur alene. Jeg ville mye heller være sosial.

Da jeg traff damene jeg skulle spise lunsj med, fortalte jeg at jeg vurderte å sykle til lunsjen. Jeg spurte dem mest for spøk om de også tilfeldigvis hadde med sykler.

"Nei, men vi kan jo leie sykler og sykle sammen med deg!" kom det spontant fra hun ene.

Det var helt utrolig! Da jeg hadde bestemt meg for å ta med sykkelen til festivalen, hadde jeg sagt stille inni meg: "Tenk så gøy det hadde vært om det var noen der jeg kunne syklet sammen med." Siden jeg ikke sykler like fort som andre, var det ikke bare bare å spørre tilfeldige om å hive meg med på en sykkeltur. Men nå var det de selv som virkelig ønsket å bli med og sykle til byen!

Det ble en fantastisk sykkeltur og skikkelig koselig lunsj. Sykkelturen sammen med disse to ble for meg et konkret håndtrykk fra Gud. Han så mitt innerste ønske.

Når jeg senere tenker tilbake på møtet med dama på campingområdet som ønsket forbønn, og sykkelturen jeg fikk, slår det meg hvordan Gud ønsker å møte den enkelte med det Han ser vi trenger. Møtet med dama på campingområdet kan kanskje plasseres i en mer åndelig kategori enn en sykkeltur, men for meg ble det stort å se hvordan Gud stopper opp for hver enkelt. Han ønsker å møte oss på våre behov - om det er forbønn og Hans fred inn i kaotiske omstendigheter, eller om det er en lunsjinvitasjon og selskap på sykkeltur.

Og Han ønsker å bruke deg og meg til å stoppe opp for den ene.

Herlig sykkeltur langs sjøen i Grimstad sentrum