Guds store omsorg

Hjertet mitt pumpet ekstra, og jeg ble litt rådvill. Jeg kikket rundt meg og lurte på hva folk ville tro om meg hvis jeg valgte å bare bli sittende da de inviterte fram til forbønn.

Jeg var på en kvinnekonferanse i Frøyland og Orstad kirke, og under ett av kveldsmøtene ble det invitert frem til forbønn for dem som trengte helbredelse.

Prosessen ved å ikke bli helbredet 

"Hva gjør vi nå Gud," spurte jeg stille. Noen år tidligere hadde jeg spurt Gud om Han hadde tenkt å helbrede meg fra CP'en. Spørsmålet mitt hadde kommet i en periode hvor jeg var veldig opptatt av helbredelse, og hvor jeg ble veldig lei meg etter hver gang jeg hadde fått forbønn og det ikke skjedde noe. Jeg hadde hatt en forestilling om at alt hadde vært mye bedre om jeg bare hadde vært funksjonsfrisk. Midt i dette hadde jeg stilt det direkte spørsmålet til Gud. Etter en stund opplevde jeg et forunderlig og kjærlig svar; "Inger, Jeg ønsker å bruke deg slik du er."

Etter det svaret hadde jeg et mye mer avslappet forhold til det med helbredelse. Jeg falt veldig til ro med at Gud hadde planer for meg, gjennom min funksjonshemming.

Dilemmaet ved å respondere på forbønn

Likevel ble jeg urolig da de nå inviterte til forbønn; Ville det se litt rart ut om jeg ikke skulle gå fram? Ville det virke som jeg ikke trodde på mirakler? Jeg gjorde jo det, gjorde jeg ikke? Det var kaos inni hodet mitt. Hva skulle jeg gjøre for å på den ene siden respektere at Gud hadde store planer for meg med den funksjonshemmingen jeg hadde, og samtidig vise for Gud og forsamlingen at jeg hadde tro på mirakler?

Da møtet gikk mot slutten, var det en jevn strøm av folk som gikk fram for å få forbønn. Selv var jeg litt avventende. Jeg kjente ikke fred for å gå frem for å for forbønn om å bli funksjonsfrisk.

Et hint fra Gud 

Det var da, i min dialog med Gud hva vi skulle gjøre, jeg kjente Gud gi meg hint om hva Han hadde tenkt å gjøre den kvelden.

"Du kan gå frem og få forbønn for migrenen din," opplevde jeg Gud oppfordret meg til. Jeg syntes det var en veldig god idé.

I to år hadde jeg vært mye plaget med migrene. Hver måned kunne det komme ei uke med 2-3 anfall, hvor jeg ble helt slått ut av smerter, og avhengig av assistanse til tabletten virket. Det hendte at jeg måtte få noen til å hente meg og bilen dersom jeg fikk anfall mens jeg var ute.

Migrenen begrenset meg egentlig mer i hverdagen enn selve CP'en. Samtidig var dette en situasjon jeg bare hadde vendt meg til å leve med. Jeg var ingenting bitter eller noe, men egentlig mest takknemlig for den effektive medisinen jeg hadde fått. Jeg hadde ikke oppsøkt mye forbønn for akkurat dette, men nå fikk jeg veldig for meg at Gud ville helbrede meg fra det.

Jeg gikk frem til en av forbederne, og var litt spent på hvordan de ville reagere da jeg fortalte at det var migrenen jeg i hovedsak ønsket forbønn for. Jeg ble varmt tatt imot, og hun ønsket gjerne å være med og be for det. Det var en herlig og fredfull stund, og jeg kunne kjenne Guds nærvær under forbønnen.

Helbredelsen

Siden jeg ikke hadde noe smerte den kvelden, var det vanskelig å si om det hadde skjedd noe. Men ukene gikk, og jeg fikk aldri et eneste migreneanfall! Jeg ventet lenge med å si det til noen, da jeg ville være helt sikker på at migrenen var helt borte. Det endte nesten med at jeg holdt det så lenge for meg selv at jeg nesten hadde glemt at jeg hadde hatt migrene...

Nå er det gått ni år, og jeg har ikke hatt migrene etter jeg fikk forbønn! Tenk at Gud ønsket å fri meg fra de plagene! Jeg opplever det som en del av Guds store omsorg.

Jeg kjente at jeg skulle skrive ned dette vitnesbyrdet som en takk til Gud, og som en oppmuntring om at Gud gjør det igjen! Han ønsker å sette oss fri fra det som plager og tynger.