Undringens tid

Det var noe som ikke slapp helt taket. Selv om påskehøytiden var over, var det noe fra påskefortellingen som jeg stadig grublet på. Noe som jeg ikke hadde reflektert over før, men nå var det som om Gud ville vise meg noe nytt.

En vandring gjennom Jerusalems gater

Gjennom påsken hadde jeg prøvd å leve meg inn i det som skjedde for 2000 år siden. Jeg hadde fulgt en påskevandring på nett, hvor historien ble levende gjenfortalt på de respektive påskedagene. Det var som jeg ble tatt med gjennom Jerusalems gater, og fikk virkelig kjent på stemningen og luktene som var da.

Det var en heftig reise, og selv om jeg har lest og hørt påskeevangeliet mange ganger før, var det noe nytt jeg nå stoppet opp ved;

Hvordan var stemningen i Jerusalem etter påsken? Hva gikk gjennom tankene til jødene?

Uavhengig av om de var ved Golgata eller ikke da Jesus døde på korset, må de ha skjønt at det var noe meget spesielt ved denne mannens død; Jorden ristet så mye at klippene slo sprekker, og det ble bekmørkt midt på lyse dagen. Graver åpnet seg, og mange av de hellige som var døde, gikk nå ut av gravene sine (Matt. 27;51-53). Det må ha vært helt vanvittig å være øyevitne til alt dette! 

De må på ett eller annet vis ha undret seg veldig; "Hva var det med denne Jesus? Var han virkelig Messias?" 

Undringen i ruinene

Jeg så videre for meg forvirring etter synet som møtte dem da de senere kom til tempelplassen for å ofre; et delvis knust tempel som følge av jordskjelvet, og det tykke forhenget som skulle holde dem adskilt fra Gud, var nå revnet fra øverst til nederst. Hva gjorde de nå med ofring på tempelplassen? Måtte de finne en midlertidig løsning et annet sted? Begynte det å demre for noen av dem at det kanskje var Jesus som var det store offerlammet? 

De må stadig ha støtt på ting som på ett eller annet vis må ha minnet dem om det underlige som skjedde ved Jesu siste åndedrett...

Fra filmen Passion of the Christ

Videre så jeg for meg hvordan de kanskje begynte å reflektere over Skriften på en annen måte etter påsken. At de muligens stoppet litt ekstra opp ved profetiene om Messias, og så nå for seg Jesus fra Nasaret. Kunne det virkelig være ham?

Tiden etter påske må ha vært en tid med mye undring. Kanskje også ei tid hvor de tenkte tilbake på alt det gode Jesus faktisk gjorde, og det milde blikket som alltid var å finne i øynene hans.

Og nå var til og med graven hans tom...  

Den oppstandne Jesus viste seg gjentatte ganger for disiplene, og i Johannes evangeliet står det at Han gjorde mange under og tegn også etter oppstandelsen. Holdt Han seg mest i Galilea? Fikk folk i Jerusalem også glimt av den oppstandne Jesus, eller ville det bare by på spetakkel?

Tiden mot pinse - en forberedelsestid

Jeg tenkte videre på pinsen - dagen hvor Den Hellige Ånd ble utøst mens apostlene var samlet i Jerusalem. Det kom en veldig lyd fra himmelen, og mange av folket i området ble nysgjerrig på hva som var på ferde. De flokket seg der apostlene var. Fylt med Den Hellige Ånd forkynte Peter frimodig til dem om den oppstandne Jesus - som nå hadde faret opp til himmelen, og så mange som 3.000 mennesker ble frelst og lagt til menighet denne pinsedagen.

Hva var det som gjorde at så mange nå var mottakelig for frelsen, og åpne for Den Hellige Ånd? Kan det hende at all den undringen som må ha vært etter påsken, hadde gjort noe med hjertene til flere av dem? At hjertene nå var blitt mer åpne og mottakelige?

Jeg følte jeg fikk se en enda større sammenheng mellom påsken og pinsen. Videre opplevde jeg Gud vise meg at for å være mottakelig og omfavne det Guds Ånd gir, trengs det tid til å stoppe opp og undres, grunne på Hans løfter, og la hjertet bli ydmyket for Gud. Kanskje denne tiden mellom påske og pinse kan være en slags påminner for oss i dag om hvordan et stille, undrende og oppmyket sinn kan gjøre oss mer mottakelig for alt det Den Hellige Ånd ønsker å gi oss... 

Er vi klare for det Den Hellige Ånd ønsker å virke i oss og gjennom oss?

Kommentarer