Livets velsignelser

Jeg var på mitt siste år på Universitetet. Høsten bar preg av at vi nå skulle søke jobb. Flere i klassen ble oppringt i timene, og gikk ut på gangen for å avtale tidspunkt for jobbintervju. Når de trofaste medstudentene ikke dukket opp til timen, konkluderte jeg med at de sikkert var på et eller annet intervju. Fortvilelsen skyllet mer og mer over meg. Selv ble jeg aldri kalt inn til intervju, og bedriftsbesøk ble jeg nesten psykisk syk av. Noen bedrifter vi besøkte garanterte intervjuinnkallelse til de av oss som søkte, men selv hørte jeg ingen ting. Da jeg sendte mail og etterspurte, fikk jeg ubegrunnet avvisning. Til slutt var jeg helt knust. Følelsen av at ingen ville ha med meg var ille. Jeg hadde lenge hatt et håp om at noen ble nysgjerrige på meg, på tross av funksjonshemmingen, etter å ha sett karakterene fra studiene. Men det var ikke napp noe sted. Motivasjonen for å studere dette siste året dalte. Hvorfor skulle jeg bruke krefter på å studere når ingen brydde seg likevel...

"Jesus har skrevet et navn i sitt hjerte for hver og en av oss, som beskriver Hans kall over hver enkelt." Det var noe i meg som vekket interesse. Gjesteforeleseren ved Acta Bibelskole var innom mange forskjellige emner, men dette med navn var noe nytt helt for meg. Foreleseren refererte til flere personer i Bibelen som fikk nye navn av Gud etter spesielle møter med Ham. I 1. Mosebok kan vi lese at Gud ga Abram navnet Abraham da Gud inngikk pakt med ham at Gud ville gjøre Abrahams ætt overmåte tallrik. Abraham betyr far til mange. Dette ble Herrens kall over Abrahams liv. Abrahams sønnesønn, Jakob, fikk navnet Israel. I en åpenbaring fra Gud, sa Gud at han skulle få navnet Israel. Det land som Gud ga til Abraham og til Isak, ville Han nå gi til Israel, og til hans slekt ville Gud gi dette landet. (1.Mos 35;10-12). Andre personer i Bibelen fikk fra Gud hva de skulle kalle barnet sitt. Sakarias f.eks. fikk budskap at han skulle få en sønn som skulle hete Johannes. Dette...

Jeg lå våken i senga, og det var stille i huset. Når det er første natt en annen plass, blir det fort litt tid til å fundere. Jeg tenkte på den fantastiske dagen som nå var ved veis ende. Vi var en liten gjeng som hadde reist for å besøke en menighet, og for å bidra på møtene. Det var sterkt å se hvordan folk ble berørt av Gud, både gjennom profetiske ord, vitnesbyrd, tale og helbredelser. Likevel var det noe annet som opptok tankene mine mest denne natta. Etter møtet samme kveld hadde vi reist til det stedet hvor vi skulle overnatte. Det var hjemme hos ei kjempetrivelig eldre dame. Hun hadde disket opp med en herlig kveldsmat, og vi hadde en veldig fin stund rundt bordet. Praten gikk lett, og latteren satt løst. Samtidig var det noe som jeg la merke til i mitt stille sinn. Denne dama refererte med jevne mellomrom til mannen sin da hun fortalte ting. Hun hadde en slik fin og kjærlig måte å snakke om mannen sin på. Først trodde jeg han også var i huset, og snart ville komme og sette...

Det var sent på kvelden. Mørket og stillheten hadde lagt seg. Jeg fant frem Bibelen og bladde opp i Markus 14. Det var ikke en hvilken som helst torsdagskveld - det var skjærtorsdag. Jeg ble trist langt inni meg der jeg satt og leste begynnelsen av påskeevangeliet. Jesus, som var og er full av bare godhet, måtte gjennomgå så umenneskelige smerter. Det var vondt å tenke på at den Jesus som prater med meg gjennom dagene og gir meg det jeg trenger, har lidt så mye og blitt sviktet av sine nærmeste. Jeg så for meg Jesus i Getsemane, full av redsel. Da kom det til meg at Jesus og jeg kunne ikke hatt den nære relasjonen som vi har uten lidelsen, korset og oppstandelsen. Det evige livet starter allerede her For meg har påskens budskap først og fremst vært at Jesus døde for mine synder, sto opp igjen og banet dermed vei til himmelen. Fokuset mitt har vært livet etter døden. På grunn av Jesu død og oppstandelse har vi som tror fått et evig liv sammen med Jesus! Men det evige livet ...

Jeg var utrolig sliten, og merket at jeg hadde en grunnleggende negativ holdning. Til slutt kunne tårene komme lett når jeg var for meg selv. "Gud, hva er galt med meg?" spurte jeg oppgitt. Jeg skjønte at nå var jeg så nedfor at det var noe i meg som ikke var på plass. Men hva var det som ikke var på plass? Tappet kjærlighetstank Midt oppi dette hadde jeg sterke opplevelser med Gud. Gud brukte meg veldig mye til å gi ut ord til enkeltmennesker, som gjorde at de fikk sterke møter med Guds kjærlighet og omsorg. Jeg skjønte at de triste følelsene jeg hadde ikke var noe til hinder for Gud og Hans nærhet. Etterhvert begynte Gud å vise meg noe av årsaken til at jeg følte meg så tom; "Kjærlighetstanken din har blitt tappet litt etter litt, uten at den har blitt fylt skikkelig opp igjen." Det gikk et lys opp for meg, selv om det var vondt å se hvordan kjærlighetstanken var blitt tappet. Idet jeg skulle til å legge meg for kvelden, opplevde jeg Gud spørre: «Hva kunne d...

"Er det noen her som ønsker at Gud skal overraske dem i uka som kommer?" Dette var et artig spørsmål fra pastoren. Selv hadde jeg aldri kommet på å spørre Gud om Han kunne overraske meg. Jeg var egentlig ganske glad i overraskelser, så jeg rakk opp hånda. Vi var flere som rakk opp hånda den gudstjenesten, og pastoren ba en bønn over oss før han begynte på talen. Guds kjærlighet gjennom overraskelser Dagen etter fikk jeg et større beløp på konto! Helt uventet! Også rett før jeg skulle betale for en tur jeg hadde meldt meg på. Gud kunne virkelig overraske. Jeg ble veldig fascinert over hvordan Gud igjen åpenbarte ei ny side ved seg. Gud svarer oss ut fra vår personlighet. Han så at jeg ønsket meg en overraskelse, og Han brydde seg om å svare på det. Mange av oss liker å planlegge overraskelser for hverandre, om det er i form av gave, opplevelser eller annen  oppmerksomhet. Ekstra kjekt er det når vi vet det vil falle i god jord. Overraskelse er for mange en måte å vise ...

Jeg satt i klasserommet og slet med å ikke bryte sammen. Noe hadde begynt å røre seg i et dyp langt inni meg. En stor smerte var på vei opp fra dette dypet, noe jeg overhode ikke var forberedt på.  Oppgaven vi hadde fått denne timen på bibelskolen var å skrive om troshistorien vår, som vi så skulle dele i cellegruppene. Siden jeg gikk deltid, deltok jeg ikke i noe cellegruppe under bibelskolens regi. Dermed hadde jeg egentlig ikke tenkt å ta denne oppgaven på alvor. Det var jo ingen jeg skulle dele den med. "Du kan dele den med Maria," hvisket Gud til meg med sin milde stemme. Jeg hadde hatt flere gode samtaler med Maria i menigheten, og idèen om å dele historien med henne ga meg motivasjonen som skulle til for å begynne og skrive. Mørket som kom opp i lyset Jeg tenkte at troshistorien min kom til å bli en solskinnshistorie siden jeg har vokst opp i et kristent hjem, og alltid har trodd på Gud. Men da jeg var igang med å skrive, viste det seg å skye mer og mer til. Da j...

"Tante Inger, skal vi leke gjemmeleken?" Niesa mi på tre år sto forventingsfull, og ansiktet lyste mot meg. Vi hadde såvidt rukket å gi hverandre gjensynsklem før spørsmålet kom opp. "Ja det kan vi godt," svarte jeg og strålte mot henne. Kroppsspråket hennes signaliserte stor fryd, og hun sprang mot sin faste gjemmeplass før jeg hadde rukket å begynne og telle. "Gi et lite pip!" Underveis i leken snek jeg meg inn på et rom vi vanligvis ikke brukte å gjemme oss på. Jeg satt der på gulvet sammenkrøllet under et teppe. Like utenfor rommet hørte jeg tantebarna sprang rundt og lette… Lenge... Det fascinerte meg at de ikke ga opp, at de ikke glemte meg og begynte på en ny lek uten meg. "Gi et lite pip!" ropte de. "PIP!" kom det med jevne mellomrom fra teppet. Til slutt kom nevøen min inn og fant meg. Vi lo hjertelig idet han løftet opp teppet, og han satte seg ned på fanget mitt. Det ble en herlig stillhet mellom oss. Jeg bare n...

"Inger, vil du være med på en konferanse i Stavanger?" Søsteren min og mamma hadde sett en annonse i avisa at det skulle komme besøk fra USA til IMI-kirken. Jeg kjente nesten ingenting til hverken de som skulle komme fra USA eller IMI-kirken. Men siden både søsteren og moren min hadde tenkt å delta på konferansen, meldte også jeg meg på. Lite visste jeg at dette var starten på en ny vei i livet som Gud hadde for meg...

Jeg satte meg på gulvet mens lovsangen fylte rommet. Vi var mange samlet til bønn og lovsangskveld i IMI-kirken. Det var en herlig lovsangsstund. Jeg glemte etterhvert tid og rom, da Guds Ånd kom sterkt over meg. Der jeg satt med lukkede øyne, kunne jeg etterhvert se meg selv danse med Jesus hjemme i min egen stue. Det var en rolig dans hvor Jesus styrte takten. Selv hadde jeg en del spørsmål til Jesus, men da jeg så inn i øynene Hans, ble spørsmålene ikke så viktige. Jeg ble stille i dansen, og bare så på Jesus. Hele Hans ansikt lyste: "Bare slapp av Inger. Jeg ser hva du tenker, men Jeg har full kontroll. Jeg har framtid for deg. Bare følg takten Min, og la Meg lede dansen." Det var en fantastisk stund! Det vennlige, fornøyde, trygge, fredfulle blikket til Jesus har siden fulgt meg. Ved å se Hans ansikt, blir sjelen stille. Da lovsangen gikk mot slutten, var det anledning til å dele med hverandre det vi hadde blitt minnet om under lovsangen. Bildet jeg hadde fått, v...

Jo mer jeg fokuserte på Guds velsignelser i livet, jo mer oppdaget jeg hvor nær Gud var i alle ting. Ved å feste blikket på Jesus gjennom alt, fikk jeg større perspektiv i situasjoner jeg sto i. Jeg har over tid fått flere oppmuntringer og profetier om å formidle gjennom skriving. Nå har jeg kjent en lyst til å skrive ned mine opplevelser med Gud. Tenk om det kunne bli til oppmuntring i andres liv også, en inspirasjon til hvordan relasjon med Gud kan se ut.