Livets velsignelser

Det var noe som ikke slapp helt taket. Selv om påskehøytiden var over, var det noe fra påskefortellingen som jeg stadig grublet på. Noe som jeg ikke hadde reflektert over før, men nå var det som om Gud ville vise meg noe nytt. En vandring gjennom Jerusalems gater Gjennom påsken hadde jeg prøvd å leve meg inn i det som skjedde for 2000 år siden. Jeg hadde fulgt en påskevandring på nett, hvor historien ble levende gjenfortalt på de respektive påskedagene. Det var som jeg ble tatt med gjennom Jerusalems gater, og fikk virkelig kjent på stemningen og luktene som var da. Det var en heftig reise, og selv om jeg har lest og hørt påskeevangeliet mange ganger før, var det noe nytt jeg nå stoppet opp ved; Hvordan var stemningen i Jerusalem etter påsken? Hva gikk gjennom tankene til jødene? Uavhengig av om de var ved Golgata eller ikke da Jesus døde på korset, må de ha skjønt at det var noe meget spesielt ved denne mannens død; Jorden ristet så mye at klippene slo sprekker, og det ble bekmørkt mi

Jeg merket at jeg stadig gikk på halvfullt batteri. Eller kanskje halvtomt... Det var som jeg aldri fikk ladet det helt opp. Etter å ha sukket ut til Gud om ting jeg kjente var litt tøft, ba jeg stille til Ham; "Gud, la meg få se Din herlighet." Alt jeg kjente på, ble kokt ned til dette ene behovet. Ofte når jeg ber for andre, ber jeg om at de skal få se Hans herlighet, uten å vite hvordan det ser ut. Bare Gud vet hvordan Han vil vise det. Nå kjente jeg at jeg selv trengte det i eget liv. En konkret erfaring at Gud så meg, og var nær. Uten å ane hvordan det kom til å se ut, kjente jeg en forventning til at Gud pønsket ut noe etter at jeg ba bønnen fra mitt hjertes dyp. Guds håndsrekning Selv var jeg i en prosess der jeg trengte å ansette en til assistent. Det var egentlig litt sårt å innse at jeg trengte mer hjelp til å komme meg ut i aktivitet på dagtid. Samtidig hadde jeg forsonet meg med tanken om å skulle starte med intervju- og ansettelsesprosess, og holdt på å finpusse

Det var stort å se tilbake på noe av det Gud hadde lært meg gjennom sesongen jeg var i. Egentlig hadde jeg følt det var en lang og litt tørr sesong hvor jeg ikke opplevde så mange hverdagsdialoger med Gud. Samtidig var det noe dyrebart Gud holdt på å vise meg over tid, litt sånn i det stille... Endret hjertelag I en periode opplevde jeg Gud legge personer på hjertet mitt som jeg skulle gå i forbønn for, og be om velsignelse over. Når jeg ba for folk over tid, kunne jeg merke hvordan hjertelaget mitt overfor disse ble stadig mer formet etter Guds hjertelag for dem. Jeg ble oppriktig glad i dem jeg ba for, uavhengig om vi hadde god kontakt eller ikke. Til og med noen jeg egentlig hadde vært ganske frustrert på tidligere - hvor det fort kunne endt i klinsj dersom ikke Gud hadde jobbet med hjertet mitt. Å be velsignelse over noen, er ut fra et oppriktig ønske om alt godt for dem, og at de skal få se mer av hvem Jesus er. Når dette ble hjertelaget mitt, hadde jeg ikke noe negative tanker ov

Det hang et tungt mørke over meg. Gjennom hele natta hadde jeg hatt nedbrytende tanker om meg selv. Tanker som ikke ville slippe taket selv når det kom en ny dag. Det begynte med ting jeg faktisk burde ta litt tak i i eget liv, men det utartet seg til stor bebreidelse av meg selv som ikke tok noe ende. Det knyttet seg i magen, og jeg merket at dersom jeg ga disse tankene mer rom, var det fare for at jeg ville bli deprimert. "Disse tankene er ikke fra Deg, Gud," sa jeg inni meg. De gangene Gud kommer med korrigeringer, er det med kjærlighet og løsninger. Men de tankene som hadde holdt meg våken var bare fulle av dom. "Gud, hva er det som skjer med meg," spurte jeg fortvilet inni meg. Et dypere bønneliv Kort tid etter jeg spurte Gud, opplevde jeg Han gi meg en åpenbaring av hva som var i gjerdet; "Du er midt i en bønnekamp, Inger." Jeg grunnet veldig på svaret, og tenkte tilbake på de siste par ukene. Det var som Gud hadde lagt en større nød

Jeg klarte ikke la være å spille denne ene sangen på repeat gjennom dagen. Det var en lovsang jeg var godt kjent med, og nå hadde noen i IMI-kirken spilt inn denne sangen i bønnehuset i IMI, og lagt ut en video på YouTube. Det var en helt spesiell atmosfære over det hele, og måten de ledet lovsangen på var helt nydelig. Jeg ble så salig av å spille den om og om igjen. "Du er god, Du er god, og Din nåde varer evig," lød refrenget. Mens sangen fylte leiligheten, varierte det om jeg ga meg hen i lovprisningen, eller om jeg gjorde andre hverdagslige ting. Gjennom god tid i lovsang, fikk Gud større rom for å tale og veilede Utpå ettermiddagen var det noe som dukket opp i hodet mitt. Det var noe jeg skulle søke pengestøtte til for en gruppe. Jeg tenkte at det var lenge til fristen gikk ut, og hadde tenkt å jobbe med det siden. "Du vil ikke bare sjekke den mailen en gang til," kom det til meg. Joda, jeg kunne alltids det. Idet jeg åpnet mailen var det som å f

"Kanskje vi også må gjennom ilden av og til for å bli fri fra det som binder." Taleren refererte til vennene til Daniel i Det Gamle Testamentet, som ble kastet i ildovnen. Før de ble sendt i flammene, ble de bundet til hender og føtter. Men mens de var i den brennende ovnen, ble båndene brutt og de kunne gå fritt omkring. Gud var der sammen med dem, og berget dem fra flammene. En dyptgående prosess Jeg kjente det traff noe i hjerterota mi der jeg satt lengre baki salen på bedehuset. Adventstiden var i anmarsj, og det var en del sår i dypet inni meg som var på vei opp i lyset. Sår og skuffelser som jeg over lang tid hadde forsøkt å holde nede. På det jevne har jeg hatt det veldig bra, men de gangene sårheten har blitt trigget, har hjertet blitt litt hardt og delt. Taleren fortsatte preken sin, mens jeg stoppet opp ved Daniels venner i ildovnen. De sårene jeg lenge hadde forsøkt å holde nede, var nå så store at jeg ikke maktet å kjempe mot dem lenger. Dagen før hadde

Jeg ble helt oppslukt av historien. Selv om jeg har lest mange ganger før om Israelsfolkets vandring gjennom ørkenen, var det som Gud ville vise meg enda noe nytt. Etter å ha lest fra 2. Mosebok om da Gud delte Rødehavet i to, slik Israelsfolket kunne gå tørrskodd gjennom, var det noe som begynte å kverne i hodet mitt;  Gikk ikke folket i ørkenen før de kom til Rødehavet? Jeg måtte bla tilbake... Jo, de kom fra en ørken, og gikk videre og slo leir i enda en ørken... Dette var en detalj jeg ikke har fundert over tidligere. Gud gjorde dette store underet midt mellom to ørkener! Ørkenvandring, i billedlig forstand, betyr ikke at Gud er fraværende, tvert imot! Hjertelaget Gjennom hele ørkenvandringen ga Gud Israelsfolket det de trengte for hver dag. Likevel var folket veldig snare med å klage, og begynte fort å lengte tilbake til der de kom fra. Jeg stoppet opp ved alt det Gud gjorde for folket sitt mens de var underveis. Det virket som om det ikke hadde noe langvarig effekt på h

"Hvorfor i alle dager sa jeg ja til å bli med? Jeg har jo ingenting der å gjøre!" Jeg kjente jeg var ganske oppgitt av meg selv, at jeg nok en gang hadde hivd meg på noe nytt, og angret meg grønn da det nærmet seg. Denne gangen var det fylkesårsmøte i KrF. Jeg hadde engasjert meg litt i lokalpolitikken det siste året, og nå hadde jeg altså sagt ja til noe jeg overhodet ikke følte meg kompetent til. Å gi frustrasjonen til Gud Det var en liten uke igjen til årsmøtet, og jeg satt i leiligheten min og furtet til Gud, og sa rett ut til Ham at jeg ikke hadde lyst. Gud kjenner meg ut og inn, så det var ikke vits å pynte på det da jeg la det fram for Ham. Gud og jeg fikk en veldig fin samtale utover kvelden. Jeg opplevde Gud vise meg et annet og bredere perspektiv; "Kanskje det er noen der som trenger smilet ditt," opplevde jeg Gud si. Dette satte tankeprosessene i gang. Var det noen der Gud ønsket å sende meg til? Denne kvelden i leiligheten opplevde jeg Guds

"Det er noe her som jeg virkelig ikke har fått taket på," tenkte jeg der jeg satt og lyttet til pastoren. Han fortalte litt fra en gang han hadde vært nedover Europa for å smugle bibler til mennesker som ikke hadde tilgang til Guds ord. Egentlig var historien en innledning eller et sidesprang til talen, men det gjorde virkelig noe med meg å høre hvilken risiko de tok, og hvor desperate forfulgte kristne var etter å lese Guds ord. En nedstøvet bibel Jeg tenkte på min egen bibel som for det meste bare lå og samlet støv. Selv fikk jeg liksom ikke helt til dette med bibellesing. Hver gang jeg satte for meg å komme gjennom ett av Paulus sine brev i Det nye testamentet, kom jeg kanskje halvveis før det skled helt ut. Da jeg hørte pastoren fortelle, ble det vekket en ny lengsel i meg etter å få mer tak på Guds ord, men jeg fikk ikke helt strukturen på det. Å bli bedre kjent Litt senere begynte jeg som deltidsstudent på Acta Bibelskole. Det hadde vært litt omveltninger i li

"I dag orker jeg ikke å bli med som forbeder," tenkte jeg i mitt stille sinn. Det var sommergudstjeneste, og dermed var det ikke noe fastsatt forbønnsteam. Når det ble invitert til forbønn under sommergudstjenestene, ble vi som vanligvis tilhørte et team, oppfordret til å være forbedere dersom vi var tilstede og hadde anledning. Jeg var inne i en periode hvor jeg sov veldig dårlig, og var utrolig trøtt. Der jeg satt i benkeraden denne gudstjenesten, begynte jeg å rettferdiggjøre for meg selv at jeg kunne med god samvittighet stå over forbønnstjenesten denne gangen. Jeg hadde vært på en del gudstjenester gjennom sommeren, og hadde stilt til tjeneste hver gang ellers. Nå ønsket jeg bare å være i lovsangen og tilbe Jesus. Jeg hadde ikke overskudd til mer. Under den første lovsangen etter at invitasjon til forbønn var blitt gitt, snudde jeg meg mot der forbønnen fant sted. Jeg ble overrasket over hvor lang kø det var. Det var utrolig mange som ønsket å bli bedt for. Jeg k

"Inger, står du fast ved det du så hengivent har sunget ut til Meg?" Spørsmålet Gud stilte meg satte virkelig tankeprosessene i gang. Selv var jeg i en kaotisk periode i livet. Jeg hadde fått beskjed om at jeg ikke ville få fast ansettelse likevel. Som midlertidig ansatt gjennom tre år var det veldig tøft å ikke lenger skulle gå på jobb, og daglig treffe kollegene jeg hadde blitt glad i. Med min funksjonsnedsettelse ville det heller ikke være lett å finne en ny jobb i samme bransje. Midt i denne dype fortvilelsen, opplevde jeg at Gud først og fremst var ute etter min tilbedelse. Ønsket om å være trofast tilbake Jeg begynte å tenke tilbake på forskjellige tekster i lovsanger jeg hadde sunget ut til Ham i full hengivelse når livet var lyst og lett. Da det ikke var noe offer å synge det ut. Det gikk opp for meg at jeg hadde egentlig gitt Gud en masse løfter gjennom lovsangene; Løfter som å alltid stole på Ham, at Han var nok for meg, at Jesus kunne ta alt som var mitt og

Det var helt fantastisk å være tilbake på Åpen Himmel Sommerfestival i Grimstad! Så og si hele IMI-familien, samt mange flere var samlet. Jeg storkoste meg. Uansett hvor jeg gikk var det noen å prate med, og masse hjertelige gjensynsgleder. Etter møtene var jeg med i tjeneste, hvor jeg fikk be for folk og dele profetiske ord. Det er så givende å se hvordan Gud berører den enkelte! Da jeg kom utenfor møtehallen etter det første kveldsmøtet, møtte jeg mange kjente og kjære. Det ble mange koselige drøser og mye latter. Jeg syntes det var utrolig kjekt å treffe så mange, og den ekstroverte siden av meg fikk virkelig utfolde seg. Dette ble en veldig god start på festivaluka, og jeg kjente jeg gledet meg stort til fortsettelsen.   Dama på stien Den andre kvelden gikk jeg også litt rundt på plassen etter møtet. Det var mange som satt i samtaler med hverandre, og jeg fikk ikke helt fred for å sette meg ned noen spesiell plass. Jeg skjønte ikke helt hvorfor. "Hva skal je

Hjertet mitt pumpet ekstra, og jeg ble litt rådvill. Jeg kikket rundt meg og lurte på hva folk ville tro om meg hvis jeg valgte å bare bli sittende da de inviterte fram til forbønn. Jeg var på en kvinnekonferanse i Frøyland og Orstad kirke, og under ett av kveldsmøtene ble det invitert frem til forbønn for dem som trengte helbredelse. Prosessen ved å ikke bli helbredet  "Hva gjør vi nå Gud," spurte jeg stille. Noen år tidligere hadde jeg spurt Gud om Han hadde tenkt å helbrede meg fra CP'en. Spørsmålet mitt hadde kommet i en periode hvor jeg var veldig opptatt av helbredelse, og hvor jeg ble veldig lei meg etter hver gang jeg hadde fått forbønn og det ikke skjedde noe. Jeg hadde hatt en forestilling om at alt hadde vært mye bedre om jeg bare hadde vært funksjonsfrisk. Midt i dette hadde jeg stilt det direkte spørsmålet til Gud. Etter en stund opplevde jeg et forunderlig og kjærlig svar; "Inger, Jeg ønsker å bruke deg slik du er." Etter det svaret hadde j

"Vær ikke bekymret for hva du skal spise," opplevde jeg Gud si til meg. Jeg hadde akkurat tatt ut en tallerken fra kjøleskapet med påsmurte brødskiver, og prøvde å tenke ut hvordan jeg skulle gjøre det med måltider gjennom dagen som lå foran. Min plan var å ta med brødskivene som matpakke i veska, for å ha en nødløsning utover dagen. Men jeg merket at Gud muligens hadde en annen plan. Bønn- og fasteuke Denne uka var det bønn og faste i IMI-kirken, hvor kapellet var åpent for å komme og søke Gud. Jeg hadde egentlig planlagt å komme senere på ettermiddagen, og være med på lovsangsamlingen på kvelden. Men denne dagen skulle det også være nattverd på formiddagen, noe jeg fikk veldig lyst å være med på. Jeg hadde fastet en dag tidligere den uka, og hadde virkelig ikke lyst å gjøre det igjen bare et par dager etterpå. Derfor ville jeg ta med meg litt nistemat til IMI, som jeg kunne spise ute i kantina når jeg ble sulten. Det var da jeg opplevde Gud minnet meg om bibelverset o

Det var en stor dag for meg. Jeg hadde spart den fineste kjolen jeg hadde med meg på turen. Dagen var kommet for å dra til Gordons Golgata, og se det som mest sannsynlig var Jesu grav. For meg var det nesten som 1. påskedag. Tidligere på Israelsturen hadde vi vært og besøkt gravkirken, en annen plass mange mener var stedet hvor Jesus ble gravlagt. Gravkirka var gigantisk, og det strømmet til folk fra forskjellige trosretninger. Kirka, og grava i kirka, var full av Jesus-ikoner og gråtende kvinner som kysset og tilba steinen som de mener Jesus lå på. Det var et åndelig kaos der inne, og sjelen min fant ikke ro. Planlagt alenetid med Jesus I det planlagte reiseprogrammet var det ikke lagt opp til besøk i Gordons Golgata, også kalt gravhagen. Men siden vi skulle ha to fridager i Jerusalem mot slutten av turen, ønsket jeg å tilbringe den ene fridagen i gravhagen. I forkant av Israelsturen hadde jeg sendt forespørsel om å få booket en guidet omvisning i gravhagen. Gordons Golgata dr

Det var helt overveldende. Responsen og lesertallet var langt over det jeg noen gang hadde våget å drømme om. I løpet av det første året jeg blogget hadde flere sendt melding til meg og delt hvordan de hadde opplevd seg møtt og sett av Gud gjennom innlegg jeg hadde publisert. Det var utrolig sterkt! Det var et stort steg utenfor komfortsonen å opprette en blogg hvor jeg skulle dele konkrete opplevelser jeg hadde med Gud. Samtidig kjente jeg at det var dette som lå på Guds hjerte, og gjennom profetiske ord og samtaler med Gud, laget jeg denne bloggen. Nedgangen Etter ett års tid begynte imidlertid lesertallet å synke drastisk. Responsen på Facebook var den samme, så ingen kunne se denne voldsomme nedgangen. Det var bare noe jeg og Gud kunne se… Jeg kjente det var tid for en evalueringssamtale med Gud. Var tiden inne for å slutte å blogge? Hadde Gud tenkt at bloggen bare skulle være for en kortere periode? "Gud, jeg vet ikke om Du ser det slik jeg ser det, men det vi

Jeg så utover Genesaretsjøen, og nøt øyeblikket. Tenk at jeg var på den stranda hvor Jesus viste seg for sine disipler etter oppstandelsen! Det var utrolig stort! Når logikken utfordres Det var noe ved denne hendelsen i Johannes evangelium kapittel 21 som lenge hadde forundret meg. Disiplene hadde vært ute på sjøen hele natten for å fiske, men hadde ikke fått noe fisk. Jesus sto da på stranden og spurte om de hadde fått noe å spise. Det hadde ikke gått opp for disiplene enda at det var den oppstandne Jesus som pratet med dem. Da de svarte nei, sa Jesus at de skulle kaste garnet på høyre siden av båten. Mens jeg satt der på stranda, stoppet jeg litt opp ved oppfordringen Jesus ga sine disipler. "Hvorfor sa Du det, Jesus? Å kaste garnet på andre siden gir jo ingen mening." Jeg tenkte videre at det hadde vært lettere å handle på Hans ord om Han hadde sagt: "Prøv en gang til lenger ute." Det hadde liksom gitt litt mer mening. Som erfarne fiskere som de var,

Julemusikken fylte leiligheten, og jeg var igang med å sette fram julepynt i stua. Inni noe inntullet papir fant jeg figurene som alltid må få sin plass; figurer av Jesusbarnet, Maria, Josef og de tre vise menn. Disse figurene hadde tilhørt ei venninne av meg, og foreldrene ønsket at jeg skulle arve dem etter henne. I år kjente jeg at jeg skulle plassere figurene en annen plass enn der jeg pleide å ha dem. Jeg tok dem med til tv-benken. Der skulle de stå. For seg selv - akkurat som jeg skulle ha større fokus på dem uten mye annet rundt. Jeg satte meg på gulvet foran tv-benken, og begynte å stille dem opp. Plutselig ble jeg helt oppslukt av de vise menn. De hadde flotte kapper på seg, og så velstående ut. "Her har vi geniene, hjernen på laget," tenkte jeg mens jeg så på dem. Rom for alle Tidligere år har jeg vært veldig fascinert av gjeterguttene som kom for å se Jesubarnet - hvordan de som hadde lavest rang i samfunnet fikk være blant de første som fikk se verd

Idet han kom inn på bussen, kunne jeg merke at det var noe helt spesielt ved denne mannen. Hele han strålte, akkurat som han hadde sett noe helt fantastisk. "Wow, han har sett Jesus," tenkte jeg. Han presenterte seg for oss på bussen, og fortalte at det var Guds mirakel at han skulle få være guide på vår buss. Opprinnelig skulle vi hatt en annen guide denne dagen som ikke var kristen, men det hadde skjedd noen misforståelser slik at vi fikk denne palstinske kristne guiden istedenfor. Det var noe ved denne mannen som gjorde sterkt inntrykk på meg. Denne begeistringen for Jesus var helt spesiell. Vi var på gruppetur i Israel, og skulle til Betlehem for å besøke fødselskirka. Til vanlig hadde vi en svensk jøde som guidet oss, men hun hadde ikke forsikring som dekket besøk i Betlehem. Denne byen er et palestinsk kontrollert område, og det kan være farlig for jøder å oppholde seg der. Dermed skulle vi få en egen palestinsk guide som vi plukket opp på veien til Betlehem. De

"Har du ikke noe mer spesifikt du drømmer om for turen? Hva er det du har virkelig lyst til å oppleve?" Jeg prøvde å tenke gjennom hva jeg gledet meg mest til til Israelsturen. Det var veldig vanskelig å komme med noe helt konkret når folk spurte meg hva jeg så mest frem til. Svaret jeg hadde gitt tidligere var det å få være i Jerusalem. Gjennom bibelstudie hadde jeg sett hvor mye Bibelen peker på Jerusalem. Både av historiske ting, og ting som skal skje i fremtiden. I følge reiseprogrammet skulle vi være en hel uke i Jerusalem, så det var noe jeg uansett ville oppleve. Det var mens jeg satt på sengekanten på rommet mitt og var klar til å legge meg, at jeg følte Jesus prøvde å få meg til å drømme mer spesifikt i forhold til turen. Det var som om Jesus ønsket å vekke barnet i meg, og at jeg skulle si det aller første jeg tenkte på. Å være seg selv fullt ut Jeg tenkte meg litt om, og smilte lurt til Ham idet jeg svarte: "Du har jo skapt meg litt leken og sprø, så d